Ildhjerte

Kapittel 49- Hos Henry

Jeg og Toby små løper ned trappene. Jeg hører stemmer fra soldater, de er i trappene et sted. Vi må komme oss til rommet med trappene før det før vi støtter på soldater.
Hjerte mitt slår i hundre, jeg er redd. Tenk om dette ikke går bra. Tenk om de greier å stoppe oss. Jeg bli tatt til fange og torturet til døde. Og da vil jeg aldri få se foreldrene mine igjen.
Foreldrene mine! Mamma! Pappa! Jeg har helt glemt dem oppi alt som har skjedd, men nå husker jeg dem. Å, nei! De er sikkert redd for meg. Redd for at de aldri vil se sin kjære datter igjen. Hvis jeg kommer levende fra dette, må jeg dra hjem. Jeg må få snakket dem og si unnskyld for at jeg stakk av. Og så må jeg spørre hvorfor de aldri sa noe om Magic og kreftene mine. Henry fortalte meg jo grunnen, men jeg tror det er en annen grunn til at foreldrene mine aldri fortalte meg det. Og det skal jeg finne ut.
Vi fyker gjennom døra og greier akkurat å ikke løpe på trappa. Jeg og Toby fyker forbi trappa, men stopper raskt opp. I rommet er det fult av vakter. Jeg trodde at noen skulle slå dem ut. Typisk, vel dette er vi heldigvis forbredt på.
Toby løfter et gevær fram fra ryggen. Det samme gjør de seks andre personene som er på vår side.
- Kom deg til Henry, hvisker Toby, men høy nok til at jeg kan høre det. - Angrip! Roper han like etter. Toby og seks andre personene løper mot ild- soldatene.
Jeg piler imens opp trappa, før jeg så fyker mot kontoret til Henry. Døra skriker i det fyker inn på kontoret hans.
- Nei, er det ikke Carrie. Den lille forræderen. - Jeg er ingen forræder, sier jeg og sikter pistolen min mot han. - Fortell meg! Hvorfor du vil ta over Magic og min verden? - Hvem alle verden fortalte deg det? Det er ikke sant. - Toby fortalte meg det. - Han sa det sikkert bare for lure deg. Du vet jo at egenlig jobbet for isfolket, sier han og smiler ondt.
I et minutt tviler jeg. Hva om det er sant det Henry sier? Kanskje dette bare er tull og at når dette er over vil vi som er igjen av ildbefolkningen bli drept.
Men vent et øyeblikk. Hvorfor skal isfolket riskere å få egen drept bare fordi jeg sa noe? Og så fortalte jo John at Henry tar meg trussel. Det er nok. Jeg vet at dette er riktig.
- Jeg vet godt at dette er riktig. Og jeg vet også at du tar meg som trussel. Hvorfor? Spør jeg og møter øynene hans. Han begynner å le ondt.
- Greit, jeg skal fortelle deg det. Dine besteforeldre var konge og dronning for ildbefolkningen. De var venner med isfolket og det var ikke noe krangel mellom dem og oss. Så skulle bestefaren din ut på en reise, sammen med en fra isfolket. De ble senere begge to funnet drept. Ingen vet hva som skjedde. Bestemoren din døde senere av hjertesorg. Isfolket og ildbefolkningen beskyldte hverandre for angrepet og det var sånn de ble fiender. Selv vet jeg hvem som sto bak det. - Hvem? - En venn av meg. Det var planlagt. Faren din som var den eneste ungen til besteforeldrene dine skulle ta over tronen, men han var redd for bli drept selv. Og jeg var en venn av han, så jeg sa til han at han burde rømme til din verden. Og det gjorde han, sammen med din mor. Jeg tok så over makten, sammen med noen andre som var med planlegge kuppet. Men så dukker opp og da skjønner du, jeg var nødt til finne på en måte å kvitte meg med deg på. Dessverre gikk ikke alt etter planen, men nå skal jeg få deg drept, sier han og sikter opp en pistol mot meg.
Han skyter pistolen jeg har i hånden ut av hånden min. Han skyter så pistolen enda en gang mot meg.
- Farvel, sier han og gliser ondt. Okey, det der regnet jeg ikke med. Men jeg vet en ting og det er at den mannen er gal.
Han er grunnen til foreldrene mine aldri har bodd i Magic. Foreldrene mine fortalte meg ikke om kreftene mine eller Magic, fordi at de var redd for at de som drepte farfaren min skulle drepe dem og meg. De ville beskytte meg. Og det skjønner jeg nå.
Men nå er det for sent. Alt foreldrene mine beskyttet meg mot har gått vasken. Jeg gikk i fella og står nå ansikt til ansikt med døden.
Plutselig blir døra sparket opp. Toby kommer til syne. Han ser raskt på meg, før blikket hans vandrer til Henry og pistolen hans. På noen sekunder er Henry skutt ned.
Gisper og gir fra meg lysløst skrik. Toby drar meg inn en klem. - Tusen takk, hvisker jeg lydløst.