Ildhjerte

Kapittel 23- Tilbake igjen

Jeg går raskt etter vakten og Toby. Toby ser litt nervøs ut. Kanskje ikke så rart, han kommer jo til å bli tatt til fange. Men jeg er så slitten og trøtt, så jeg greier ikke å stoppe det. Mannen som holder Toby stopper opp. Han står ovenfor en annen vakt. De snakker sammen, men for lavt til at jeg kan høre det. Den andre vakten nikker og ser bort på meg. Han gir tegn til at jeg skal komme bort til han. Jeg går mot han, men jeg føler meg svimmel og trøtt. Jeg mister bakken under meg og faller sammen.

- Carrie! Roper Toby redd, rett før alt blir svart.

- Carrie, sier en stemme langt bort. Stemmen kan jeg godt gjenkjenne, den tilhører John.

Jeg åpner forsktig øynene. Jeg møter John sin grønne øyne. De ser begymret på meg. Jeg sender han stivt lite smil. Han smiler varmt tilbake. Jeg ser raskt forbi John som sitter i sofaen som jeg ligger i. Bak han står Kate og Ryan. De sender meg varme smil. Noen meter unna dem står Henry. Han ser ikke fornøyd ut.

Jeg flytter blikket mitt og ser meg raskt rundt. Jeg er i det store rommet. Det rommet jeg så første gang her. Det virker som det er en evighet siden, selvom det kun er noen dager. Det er først nå at jeg oppdager at det sitter en dame på huk ved sofaen. Hun rødlig hår og grønne øyne. Aldri sett henne før. Vent, et øyeblikk. Er det bare meg eller har alle som tilhører ildfolket enten svart, brunt eller rødt hår og kun grønne eller brune øyne. Jeg tror det. Jeg må spørre om. Om ildbefolkningen kun kan ha svart, brunt eller rødt hår og grønne og brune øyne. Det hadde vært interessant å vite.

- Bra at du er våken, sier damen. - Om du ikke hadde fått hjelp i tide ville du nok mest sannsynlig fått store skader. Kanskje til og med død, men ta det med ro, alt er orden. Men jeg anbefaler deg å holde armen i ro i to dager og ikke bruk den mye, ellers så er du helt fin. - Okey, takk, sier jeg og sender henne et takknemlig smil. - Bare hvil deg litt nå, så skal alt gå bra ellers. - Supert, takk for hjelpen, sier John glad. Virker utrolig glad for alt er i orden med meg, nesten litt for glad. Skal jeg være helt ærlig så synes jeg at John oppfører seg litt merkelig rundt meg. Han gir meg alltid komplemanger. Han smiler alltid til meg, og han virker litt irritert når jeg snakker med andre gutter. Det er skummelt, for det virker nesten som om han liker meg. Og det er absolutt noe jeg ikke vil. Ikke det at jeg har noe imot det, det er faktisk ganske søt, men greia er at jeg ikke tenker på John som en kjærste. Jeg vil ha han som en venn, ikke noe mer. Og det kan jo hende at jeg har tolket det feil. Jeg håper det i alle fall.