Ildhjerte

Kapittel 11- Du er trygg

Jeg ser at vi flyr over en grønn eng. Himmel er knall blå. Kun noen hvite skyer noen steder. På hver side av den grønne engen er det er mørke grønn sko som består av gran trær. Og bak hver av skogene er det fjell. Fjellene møttes ett stykke unna bak en landsby. Landsbyen består av små hus. Og helt bakerst i byen er det en stor borg. Borgen er laget av lyse grå mursteinener. Og rundt byen er det bare grønn eng. Sånn ca midt i engen er det en liten elv. Vannet er blått som himmelen. Jeg må innrømme at hele området er ligner ett fra en eventyrbok.

Helikopret lander på taket på borgen. Kate stopper motoren, Ryan åpner døra og John tar meg øreklokkene og løfter meg opp. Kate og Ryan tar også av seg øreklokkene sine.

Ryan går ut. John gir meg så til han, før han så tar av seg øreklokkene og går ut. Ryan gir meg så tilbake til han. Kate går ut og lukker døra.

Vi går bort til en dør. Ryan lukker den opp og slipper forbi meg og John. Kate kommer like etter.

John går rolig ned en trapp. Trappen er laget av murstein. Så jeg vil helst slippe å bli miste her, for det vil gjøre vondt.

Vi kommer til enda en dør. Kate går forbi oss og lukker den opp. John hår videre.

Vi kommer inn ett rom med svarte vegger. Det er ingen viduer her. I hver side av rommet er det en bred trapp. De er laget av mørke brunt tre. Og de er skjørt i alle salgs nydelig former.

I midten av rommet er det en lysekrone. Det er juveler på den som ser svært kostbare ut.

John går opp den ene trappen. Vi kommer til en korridor, men vi kan se rett ned til rommet. Midt i rommet er det ett stort teppe. Det står noen gammle tremøbler der.

De fire brede trappene er koblet sammen med korridorene. På veggene henger det gammle malerier av folk.

John litt nedover korridoren og så det vegger på begge sider av meg. Også på denne veggen er det malirier.

Kate går forbi oss og åpner en dør til. Vi kommer til ett ganske svært rom. Her er det to bøker fulle av svart, brune bøker i skinn. Det er heller ingen viduer her. I midten av rommet er det to stoler og en peisen lager av marmor.

John setter meg ned i en av stolene.

- Kate, henter du Henry? - Ryan er på vei til å hente han allerede. - Okey. Bra.

- Carrie, hvordan føler du deg? Spør Kate rolig. Hun er ganske hyggelig nå. - Jeg er forsatt kald, men jeg føler meg bedre. - Bra. John, du må ordne peisen. - Ja, jeg skal det, sier John. Han tar en vedkubbe som allerede ligger i peisen. Han løfter den opp og plutselig tar den fyr. Han legger den rolig tilbake peisen. Resten av vedkubbene tar fyr.

Hva var det der? Dette er andre gangen jeg har sett at ild har kommet fra ingen steder. Hva i alle verden er det med disse folkene? Kan Kate gjøre det også?

Døra til rommet går opp og Ryan og fyr til kommer inn. Fyr har lyse brunt hår og karmel brune øyne. Han sender meg ett lite smil.

- Hei, jeg er Henry, sier han og møter blikket mitt. - Hei, sier jeg rolig. - Nå hvordan føler du deg? - Jeg er bedre nå. Jeg var helt iskald i stad. - Det er bra. Vel, du har sikkert en haug med spørsmål, men akkurat nå kan ikke jeg forklare. Men du er trygg her. Det kan jeg love. Nå anbefaler jeg st du bare oppholder deg her og holder deg varm, så skal du få ett rom å sove på senere. Kate, kan du vise Carrie litt rundt senere? - Ja, så klart. - Flott. Jeg må gå, jeg skal i ett viktig møte. Det var hyggelig å møtte deg, Carrie. Og godt jobba med oppdraget Kate, John og Ryan, sier han og forsvinner ut.

Oppdrag? Hva all verden skulle det bety? Når de reddet meg, var det oppdraget? Jeg tror det.

- Jeg må gå, sees senere, sier Ryan og går ut. - Sees, rekker jeg akkurat å si i det Ryan går. Ryan sender meg ett smil før han går ut.

Kate kommer bort til meg og John. Hun setter i den andre stolen. John lener seg inntil veggen. Jeg ser fra John til Kate.

- Er noen av dere som vil forklare meg hva som skjer? - Jeg tror det er best om vi lar Henry gjør det, sier John. - Men du sa jo selv at du skulle forkalre det. - Ja, men jeg er ikke særlig flink. Henry forklarer alt som mye bedre. - Greit, sier jeg litt irritert. - Kan dere ikke fortelle litt om dere selv da? Spør jeg. - Okey, sier Kate. - Jeg heter Kate. Er 17 og er god venn av dusten som står der. - Hey, sier John litt irritert. Jeg begynner å le. - På fritiden liker jeg å ta bilder og være med venner. - Okey, jeg får fortelle litt om selv jeg også. Jeg heter John og 18. Og Kate er ganske god venn av meg, selvom hun hår meg ganske mye på nervene. Og på fritiden spiller jeg fotball. - Okey. - Og hva med deg da Carrie. Hvor gammel er du og hva driver du med på fritiden? - Jeg heter da Carrie som dere sikker har skjønt. Jeg er 16. Og jeg er veldig glad i male og tegne. Jeg har ingen venner, for foreldrene mine har holdt meg inderstengt i huset hele livet, sier jeg. Jeg var ikke nødt til å fortelle det om foreldrene mine, men jeg synes de burde vite det.

- Okey. - John, jeg må bare spørre deg om noe? Er du og Toby i slekt på noen måte? Det ligner noe veldig, sier jeg.

Med ett blekner John. Det som om han har sett ett spøkelse. Opps, det skulle jeg ikke ha spurt om.

- Ehh, unnskyld. Jeg skulle kanskje ikke ha spurt. - Nei, det går fint. Det går bra. Carrie, jeg må gå. Vi snakkes senere, sier han og går ut døra.

- Det skulle jeg ha sagt, sier jeg og ser ned gulvet. - Du, det går greit. Du kunne ikke vite det, men ikke spør John om noe som angår Toby. - Okey. Sier jeg uten å løfte blikket fra gulvet.

- Men du kan få vite dette. John og Toby er brødre. Mer kan jeg ikke si.

Okey, da vet jeg det. De er i slekt. Men hvorfor er ikke Toby her? Hva gjorde han hos oss de såkalte isfolkene? Eller hva er det John gjøre her? Skulle han enklig vært der hvor Toby er? Hvorfor er de ikke sammen? Hva har skjedd?

Enda flere spørsmål. Og ingen av dem kan jeg svare på. Og jeg ganske sikker på at jeg ikke vil få svar på det. Eller vil jeg?

Og nå som jeg har fått varmen i kroppen begynner jeg å tenke normalt igjen. Og det første spørsmålet som dukker opp i hode mitt er. Hvor er jeg nå? Hvor var jeg? Hvordan fikk Ryan og John til de greiene med ild? Var det det Toby mente med ild?

Jeg blir ikke smarter av å stille disse spørsmålene til meg selv. Jeg føler faktisk at jeg bare blir dummere. For vært spørsmål dør en hjernecelle. Eller ti for den del. Så snart er bare hjerne min grøt. Uggh. Ekkelt.

- Du tenker mye ser jeg, sier Kate og ler litt. - Ja, jeg gjør det. Jeg skjønner ikke noe av det som fåregår. Det eneste jeg har fått vite er at jeg er trygg og at jeg vil få svar på spørsmål senere. Og at Toby og John er i brødre. Men det hjelper meg ikke så mye. Som hvor jeg er for eksempel og hvem som prøvde å drepe meg. Det er noe jeg lurer på. Og hvem er dere? Det er veldig mye jeg lurer på. - Jeg skjønner. Dette er vel ikke så normalt. - Nei, det er ikke det.