Ildhjerte

Kapittel 26- Jeg tror at jeg liker han

Det har gått to uker nå og jeg har ennå ikke fått tilbake minnene om hvem som reddet meg. Jeg har fortalte det til Kate og hun sa at grunnen kanskje er at fordi jeg besvimet. Og at jeg slo hode og derfor ikke husker no. Noe som for meg gir menig. Så kanskje jeg begymret helt uten grunn.
Akkurat nå ligger er på ned fra landingsplassen. Jeg har fått trening med kunne fly på og med ild. Noe som jeg faktisk ikke visste at gikk an. Det har jeg trent på en uke nå og jeg begynner endelig å mestre det. Så jeg snart kalle meg for en ildsoldat. En som skal kjempe for ildbefolkningen og passe på trusselen til isfolket forsvinner for godt. Og jeg sverger på dette. Jeg skal få taki Toby og sørge for at han dør på en eller annen måte. For at han nesten fikk meg drept to ganger og på grunn av kidnapping. Jeg kan ikke drepe han med ild, for han er eldre enn meg og kommer til å få kontroll over ilden. Og da er mer sannsynlig at han kan drepe meg, eller det kan ikke han heller. For ild er noe av det siste som kan drepe meg. Kanskje ikke så rart. Jeg er jo en del av ildbefolkningen.
Så jeg får drepe Toby is istede. Jeg må få skaffet uskikket. Men hvor er det jeg kan skaffet det da? Vel, det kan jeg finne ut senere.
Jeg er trøtt. Klokka nærmer seg ti og jeg er trøtt. Det er ikke så lurt å være lenge opp om kveldene og stå opp tidlig. Ikke noe jeg vil anbefale.
- Carrie! Roper noen bak meg. Og med noen så mener jeg John. Vi snakket mye sammen i det siste. Og hver gang jeg snakker med han blir jeg glad og varm. Jeg tror jeg liker han, men kun som venn. Ikke noe mer. Eller er det noe mer? Jeg er ikke helt sikker. Nei, det betyr ikke noe mer. Det er jeg 100 % sikker på, eller jeg enkelig det. Jeg er nødt til å snakke med Kate. Hun den nærmeste vennina mi her. Og bare for å gjøre det klart. Jeg har fortalt henne om Nicklas. Hun tok tungt, men det går bedre nå. Og vi skal nå legge en plan for å få henne arrestert. Vi måtte selvfølig fortelle det til Henry. Han ble ganske sur, men sa at det gikk greit. Og at det var bra at vi sa fra. Det er første gang jeg har opplevd at Henry har sagt vi gjorde noe bra. Kanskje han ikke er så ille som jeg først trodde. Han har må sikkert være streng fordi han er en av lederne her.
- Hei, John, sier jeg og sender han et smil. - Du var flink i dag. Du har gjort bra de siste gangene. - Takk, men du er jo en flink trener da, sier jeg. Han smiler til meg. Og når han gjør det føles det som om hjerte mitt hopper over er slag eller to. Og jeg merker at jeg er på vei til rødme. Okey, nå er det nok. Jeg er nødt til kontrollere meg nå. Jeg vil ikke dumme meg helt ut foran han.
- Du er søt når du rødmer, sier John plutselig. - Men jeg får komme meg videre. Ses i morra, sier han og går sin vei.
Kalte John meg nettopp søt? Ja, han gjorde det. På en måte. Okey, jeg er ikke forvirra lenger. Jeg tror at jeg liker han. Eller ikke tror, jeg vet at jeg liker han.