Ildhjerte

Kapittel 47- Lappen

Det har ikke skjedd mye i det siste. Men nå skjer det noe. I dag skjer det. Vi skal til ildbefolkningen og få kontroll på dette. Jeg var redd i periode for at Henry ville angripe oss, mel det skjedd aldri no. Heldigvis.
- Carrie, er du klar? sier Kate og ser på meg. Vi står på gårdplassen foran isslottet. Flere fra isbefolket skal bli med. Men bare de som er over atten. Alle under atten takler ikke varmen som vil være der. Så Simon kommer ikke til å bli med.
- Ja, jeg kommer, sier jeg. Jeg skjekker at jeg iskuller i pistolen. Det har jeg. Nå kan jeg dra.
Jeg og Kate slår følge til dragene. Bokstavligtalt. Nicklas fikk noen dyremennesker til hjelpe oss. Så nå har han og fem andre forvandlet seg til drager slik at de kan fly oss frem.
Med et kjenner en hånd som fletter seg inn min. Jeg ser opp og møter to grønne øyne. Øyne til den perfekte gutt i mine øyne. Men som jeg bare har skapt problemer rundt. Jeg håper nå at etter alt dette vil ting falle på plass.
- Er du klar? Spør han med den nydelige stemmen sin. - Ehh, j..a, stammer jeg frem. Okey? Hva var det? Jeg er vel ikke så forelska i han at jeg ikke greier å snakke riktig.
- Jo, du er det Carrie. Du trenger ikke å være et geni for å skjønne det. Du liker han veeldiiig. Bare innrøm det, ler tankene mine. Jeg sukker.
- Kom da, sier Toby og går forsktig opp på en av dragene. Og gjett hvem som sitter foran oss på dragen. Ja! Riktig! John! Dette kunne ha vært "bedre". Not!
- Hei, sier John til oss. - Hei, sier Toby selvsikkert. Jeg sier ingenting, for jeg er redd for å stamme igjen. Jeg sender i stede et smil, ikke at det er noe bra, men det er bedre enn ingenting.
- Toby du må ikke skremme helt vettet av jenta. Hun ser blekk ut, skulle tro at hun er spøkelse. - Åhh, sier Toby og ser ned på meg.
I løpet av samtalen rakk vi nemlig å sette oss ned på dragen. Toby holder akkurat nå den ene armen sin rundt magen min.
- Går det bra, Carrie? - Ja, jeg er bare litt nervøs for at noe vil gå galt, men det er ikke noe begymre seg over. Jeg ser verre ut enn det jeg er, sier jeg, uten å stamme denne gangen heldigvis. - Okey, hvis du sier det så, sier Toby og John i kor. - Kate sa forresten at jeg skulle gi denne til deg, sier John og gir meg liten sammen brettet lapp.
Akkurat i det lappen kommer i håndflaten min, letter dragen. Den flyr høyere og høyere. De kraftige vingene dens gjør at den letter høyt på et enkelt vingeslag.
Når vi kanskje er minste femti meter over bakken, flyr dragen framover. Jeg holder meg godt fast, men alikvel bretter jeg ut papirlappen. Det står noe på den, med veldig liten skrift. Men jeg kan lese det.
Jeg begynner raskt å lese lydløst det som står på den lille lappen.
" Hei Carrie

Kate fortalte meg det som har skjedd. Ikke bli sur på Kate. Hun ville bare hjelpe. Og for understreke noe. Jeg liker det ikke. Jeg liker den jo selvfølig, men det er kun som en venn. Og ikke vær redd for meg og broren min sitt forhold. Det er i orden.

John"

Jeg bretter sammen lappen igjen. Alt begynner endelig å falle på plass. John vet alt, men det går fint.
Jeg var redd i stad, men ikke nå lenger.