Ildhjerte

Kapittel 51- Ildhjerte

Jeg har vært hjem i en uke. Foreldrene mine vet alt som har skjedd og de fortalte meg grunnen til at de aldri fortalte meg om Magic og kreftene mine.
De var faktisk redd for at de skulle bli funnet av han som drepte bestefaren min, altså Henry. Eller at noen fra isfolket ville finne dem. De var redd for livet sitt og mitt.
Men nå vet de alt og jeg har sagt det er fred mellom Ildbefolkningen og isfolket.
Alt er normalt, mer eller mindre. Jeg kommer til å starte på videregående til høsten. Jeg skal sende søknad i morra.
Foreldrene mine er ikke så overbeskyttende lenger. De er ikke redd for at noe skummelt kommer til å skje.
Og det sære som de gjorde, skjønner jeg mye av nå. Om de ikke hadde gjort det ville jeg blitt drept. Så jeg er glad for at de gjorde det. Selvom jeg ikke skjønte det da, skjønner jeg det nå.
Men det er en negativ ting med å komme hjem igjen. Jeg savner vennene mine veldig. Og mest av alt savner jeg Toby, kjærligheten i mitt liv.
Jeg vil ikke si til foreldrene mine at jeg savner Magic. De vil bli så triste, så jeg skal ikke si no.
Men hva hjelper det meg? Jeg kommer til å leve ulykkelig her, men jeg gjør foreldrene mine lykkelige.
Hva er viktigste? At jeg er lykkelig? Er det egoistisk å tenke sånn? Jeg vet ikke.
- Carrie, går det bra? Spør Mamma. Jeg skvetter og forsvinner ut av mine egene tanker.
Jeg ser bort på mamma som sitter i den andre enden av sofaen. Vi er i tv-stua. Vi satte på film, men jeg har vært helt avkoblet.
- Æhh, ja, det går fint. - Sikker? Det ser ut som du grubler på noe, sier hun og møter øynene mine.
Og uten at jeg helt vet hvorfor kommer alt som jeg tenkte på ut av munnen min.
- Jeg savner Magic. Jeg savner alle vennene mine. Men jeg var redd for å fortelle det, fordi at jeg var redd for at du og pappa ville bli såret, sier jeg og ser ned.
- Carrie, jeg og faren din elsker deg. Vi vil jo selvfølig at du skal være med oss, men hvis du ikke er lykkelig her, så skjønner vi det. Du vil tilbake sant? Spør hun.
Jeg løfter hode og nikker forsktig. Det er sant, jeg vil tilbake til Magic.
- Det var det jeg tenkte. Jeg tror egenlig det er best for deg også. I Magic kan du bruke kreftene dine og du trenger ikke å skjule noe for noen. Du kan være deg selv hele tiden. Derfor tror jeg det er best at du drar tilbake, sier hun.
Jeg spretter opp av sofaen. Jeg fyker bort til henne og klemmer henne.
- Tusen takk, hvisker jeg. Jeg tror jeg aldri har vært så glad før.
- Vi får finne faren din og fortelle han det, sier Mamma. Jeg nikker.

- Om jeg nå har forstått det riktig, så vil du tilbake til Magic. Er det riktig? Spør pappa. - Ja, sier jeg. - Vel, da får du bli levert til portalen. - Men vil ikke dere savne meg? - Jo, vi vil det Carrie, men vi kan holde deg igjen her, hvis det gjør det ulykkelig. Vi vil at du skal være lykkelig, sier Mamma.
Jeg klemmer dem begge. Jeg kommer til å savne dem. Veldig. Men nå vet jeg at jeg kommer til å bli lykkelig.

- Vi drar nå, sier pappa. Han står ved bilen. Motoren er startet og bilen venter bare på at vi skal sette oss inn.
- Kommer, sier jeg. Mamma er allrede på vei ut. Jeg løper etter.
Jeg låser døra en siste gang. Jeg går så rolig til bilen og gir husnøkkelen til pappa.
Jeg setter meg inn bilen, det samme gjør mamma og pappa.
Jeg ser bort på huset en siste gang. En liten blåser forbi. Blomstene beveger seg i vinden. Det ser ut som du vinker meg farvel.
Pappa tråker på gassen og vi kjører lydløst av gårde. Og huset som jeg for en uke siden kalte for hjem, forsvinner for øynene.
Det er stille i bilen. Som om vi er på vei til en begravelse. Og at vi har et minutt stillhet for den døde.

Vi kjører gjennom den lille byen som er stille og rolig. Vi møter kun på tre biler i motgående kjørefelt.
Det er forsatt stille i bilen, men det er greit. Noen ganger er det bare deilig at det er stille.

Veien hjem begynner å gå mot slutten. Jeg trodde at hjem ville være her, i denne verden, men jeg tok feil.
Jeg tror egenlig at hjem er noe annet en det alle skal ha det til. De fleste tenker på hjem som et hus. Et sted der man har varme og tak over hode.
Jeg tror hjem er noe annet. Hjem er et sted der du føler deg velkommen og alltid er ønsket. Og at man får kjærlighet. Kanskje man ikke har et solid hus, men er det kjærlighet i nærheten er alt annet ikke så viktig.

Vi kommer ut på den forlatte veien. Denne veien kunne like godt ha fått navnet "Forlatte vei".
Ikke langt unna skimter jeg noe lilla. Portalen. Jeg er snart hjemme.
- Der er den, sier jeg. - Ja, jeg ser den, sier pappa. - Er dere helt sikker på dette? Vil dere virkelig la meg dra? - Ja, vi skal la deg dra, men du må love å komme på besøk. - Jeg lover, sier jeg.

Pappa stopper bilen og vi går ut.
- Hade, sier jeg og klemmer dem. Jeg kjenner at jeg ikke vil forlatte dem, men jeg vet samtidi at det går bra. Jeg kjenner enda en sterkere retning til Magic, derfor må jeg dra.
- Lykke til da, sier foreldrene mine. Jeg nikker og går mot portalen.
Jeg vinker til dem en siste gang. De vinker tilbake. En tåre triller ned kinnet mitt, det er veldig vondt å ta farvel.
Jeg hopper gjennom portalen og landskapet og ser verden jeg savnet kommer til syne.
Jeg merker raskt at jeg faller mot bakken, for jeg er ikke noe fugl, men jeg er ikke redd.
Jeg lager en ildtorando og flyr den mot borgen. Borgen virker forlatt. Det er ikke en sjel å se.
Jeg lander på landingsplassen. Der hvor jeg og Toby en gang landet sammen for angripe ildbefolkningen. Jeg visste da ingenting om familie historien min, men jeg nå vet alt jeg trenger å vite.
Jeg åpner døra som fører til trappene. Jeg fyker ned dem. Kun lyden av mine fotsteg høres.
Jeg lukker opp døra til rommet med trappene. Det er ikke en sjel å se.
- Hallo, er det noen her?! Roper jeg. Ikke noe svar.
Jeg løper gjennom rommet og over til døra som fører til korridoren med mange dører.
Jeg løper mot døra som fører til rommet der Henry hentet meg den gang. Før jeg da visste noe om hva som foregikk.
Det er ingen her heller. Hvor er folk egenlig? Jeg vet jo at Kate og John ikke er her, men Ryan og Toby. Hvor er de?
Jeg løper ut av rommet og bort til døra som går til biblokteket.
Jeg røsker opp dørene og flyr opp trappene. Hvor er alle sammen? Har de forlatt borgen? Nei, det tror jeg ikke. Eller kanskje de har det? Jeg vet ikke, men hvis de har det forklarer det hvorfor det er så få her, eller ingen for å være helt nøyaktig.
Men jeg har ikke tenkt til å gi meg, jeg skal forsette å lete.
Jeg kommer til bibloktet, det heller ikke en sjel å se. Hvor er alle sammen?
- Hallo?! Roper jeg. Jeg merket at stemmen virker en smule nervøs og desperat. Men jeg er jo nervøs og jeg er redd.
Det var ikke så smart å dra hit. Jeg skulle ha blitt igjen hos foreldrene mine, men da hadde jeg funnet ut at vennene mine hadde dratt.
Men hvorfor skulle de dra fra borgen? Jeg skjønner det bare ikke.
Jeg merker at tårer er på vei ned kinnene mine. Jeg stopper dem ikke, jeg lar dem komme.
Aldri har jeg følt meg så alene. Så tom og så trist. Verden rundt meg er dø. Dø sier jeg.

- Carrie! Roper plutselig noen bak meg. Jeg snur meg og møter noen grønne øyne.
Jeg stopper å gråte. Istede løper jeg bort til han. Inn hans sterke armer. Toby.
- Toby, sier jeg glad. - Hei, hva gjør du her? - Jeg savnet deg sånn. Også de andre. Så jeg bestemte meg for å reise tilbake. Men hvorfor er det så tomt her? - Det har nettopp vært møte. - Åhh, sier jeg. Det forklarer en hel del.
- Men har du lyst å bli her hos meg? - Hvis jeg får lov, deres høyhet, sier jeg lattermildt. - Ja, du får lov, prinsesse Ildhjerte. - Hvordor kalte du meg det? - Fordi er en ildjente og fordi du stjal hjerte mitt. Så får lov til kysse prinsesse Ildhjerte? - Du trenger ikke spørre, sier jeg og møter leppene hans.

----------------------------------------------
Dette var siste del av Ildhjerte. Jeg håper dere likte den. Sorry for skrivefeil, skal rette det opp senere.
Tusen takk til dere som votet, kommenterte og leste 💖 Betyr utrolig mye.