Vi har gått sånn ca i to minutter. Det er mørkt her. Heldigvis har Kate ildkullen som gjør det enklere for oss å se. Kanskje dette ikke var en så lur idé? Kanskje vi bare skal gå tilbake? Det virker jo som om den gangen ikke fører noe sted. Eller gjør den det?
Med et skimter jeg noe et lite stykke unna. Jeg setter opp farten. Jeg stopper foran en lang trapp. Det henger noen lysrør i taket her, så det er mulig å se trappa. Trappa virket litt skummel og bunnen virker som om den er et stykke unna eller at den rett og slett er helt endeløs. Men jeg er nysgjerrig, så jeg har tenkt til å gå videre.
- Skal vi gå? Spør jeg og ser bort på Kate. Hun nikker. Vi begynner å gå rolig ned trappene.
Det er helt stille, ingen av oss sier no. Det eneste som høres er lydene av føttene våre som går nedover trappetrinnene. Og pusten vår. Det er alt. Ingen av tørr å si noe. Vet ikke helt hvorfor. For hvert steg vi tar føles som om vi tar er steg nærmere døden. Men vi dør jo ikke om vi kommer til bunnen av trappa. Eller er det et digert monster i bunnen? Man vet aldri hva som kan befinne seg Magic. Nei, nå må skjerpe meg. Selvfølig er det ikke noe monster. Det finnes mye her, men hvorfor i alle dager skulle de ha plassert et monster i enden av trapp som er bak en skjult dør? Nei, selvfølig har de gjort det. I så fall er det utrolig merkelig. Jeg vet at det er tryggt her. Det er helt sikkert. Jeg har ingenting å være redd for. Ikke ennå vert fall.
Etter det som virker som virker som en evighet er vi endelig i enden av trappen. Jeg snur meg og ser på trappen. Den ligner på en trapp som kunne hvert tatt ut fra en skrekk film. Der man løper ned en haug med trapper fordi at en gal mann er en eller no. Jeg og Kate står foran en svart dobbel dør. Jeg åpner den forsktig. Synet som møter meg var ikke sørlig nytt. En lang gang. Bare at det er lavt under taket. Jeg tror jeg mest sannsynlig bør krabbe.
- Jeg tror det er best om vi krabber bortover. - Carrie, det er ingenting her. Vi går tilbake, sier hun utoldmodig.
Kanskje hun har rett, det er ikke no her uansett. Best å bare snu. Jeg er trøtt. Dette kan ikke forsette i det uendelige. Til slutt vil vi kanskje rote oss bort.
Jeg nikker og lukker døra. Akkurat i det jeg er så nær kanten av dørkarmen ser jeg at en liten del av gulvet blir lyst opp. Jeg tror det er hull der eller no. Jeg hører stemmer. Jeg ser bort på Kate. Hun har sett hun også.
Vi ser på hverandre ett millisekeund, før vi så lukker opp døra igjen. Kate lukker døra lydløst igjen. Vi krabber så raskt mot lyset.
ESTÁS LEYENDO
Ildhjerte
Fantasía" Plutselig dytter han meg inntil veggen og planter leppene sine på mine. Før ville jeg ha kysset tilbake med en gang, men er ikke helt sikker på hva jeg skal gjøre nå." Hele livet har Carrie levd ett liv der foreldrene hennes har vært overbeskytten...
