Ghost Rockers - The Kill Code

2

Ghost Rockers - The Kill Code
Kapittel 2
~ Four ~

Bilde: Sjef for Den Strake Arm, Four & Uniformen til Milla, med jakke og uten jakke.
Video: I Will Remain - The Veer Union

Milla Pov: Eh..Jeg har ingen ord. Hans mørke brune øyne ser fortsatt inn i mine. Han sender meg et kort smil før han slipper meg. Et takk hadde vært fint. Hans dype stemme trekker meg ut av transen og får meg til å rødme. Eh..takk, Sir sier jeg fort og må bite meg i tungen for å ikke si noe dumt. Jeg har ikke sett deg før, er du ny? Spør han idet jeg skal til å gå. Ikke akkurat sier jeg. Four ser på meg med et spørrende blikk. Jeg er den jenta som ble reddet ifra OND svarer jeg. Å ja, Santiago ikke sant? Jeg nikker. Yep, det er meg. Men det visste han vel allerede etter å ha sett på uniformen min. Ser deg forhåpentligvis rundt omkring, er det siste Four sier før han snur på hælen og går nedover korridoren med rett rygg. Den røde militær uniformen hans forsvinner bak et hjørne og det er da jeg endelig kan puste.

Hos Den Strake Arm har vi alle forskjellige farger på uniformene. Basert på hvilken rang man er. Er man i den laveste rangen som jeg, har man en mørkeblå. Men er man i den høyeste, som oftest omfanget det; sjefen, nestkommanderende, offiserer og sykehus staben. Har man rød. For å skille seg ut. Uniformene har også navn printet på dem. På min står det; M.Santiago - Milla Santiago. Fikk ikke plass til hele navnet. 

Jeg går den lange veien til kantinen. Orker ikke heis. I håp om å muligens møte på Four igjen. Men dessverre er det ikke tegn til ham. Kantinen er stor og det må den jo være. For å kunne huse og mette alle de 1000 arbeiderne og soldatene i basen. Det samme er kjøkkenet. Når jeg ikke har noe spesielt å gjøre bruker jeg å hjelpe til med å kutte opp grønnsaker til dagens eller dagen derpå's middag. Men ellers bruker jeg tiden min enten på skytebanen eller i sykestuen å hjelper skadde soldater som kommer ifra oppdrag fra utsiden. Jeg har hatt lyst til å dra ut å hjelpe til, ikke være tilskuer. Å se alle soldatene som dør eller blir alvorlig skadet av OND på grunn av at de vil ha meg. Det er ikke fair. Men min overordnede, Jacob har nektet meg tilgang til overflaten. Pga alle farene og at OND er etter meg.

Maten i basen er ikke den beste, men vi må greie oss med det vi har. Det ser i hvertfall ut til at alle liker det som kokkene lager. Jeg stiller meg i kø og venter til det er min tur. Jeg viser kortet mitt til kjøkkensjefen og han taster inn tallene på datamaskinen sin. Alle har et unikt kort som har samme nummer som på rommene. Alle har samme måltid til frokost, lunsj, middag, og kvelds. Men om man vil kan man endre på det. Sånn som meg.
Til frokost har jeg en enkel brødskive med syltetøy, en red bull og et eple.
Jeg spiser ikke ofte lunsj men når jeg gjør det er det som regel bare et eple eller enda en energidrikk.
Til middag har jeg enten pannekaker eller kjøttkaker i brunsaus med poteter, grønnsaker og et glass vann.
Og jeg spiser ingenting til kvelds. Vi har en matvarebutikk på nivå 10 som vi kan kjøpe små ting og mat for den slags skyld hvis man ikke vil ha det de selger i kantinen.

Etter jeg har spist frokosten min går jeg i retning mot sykestuen. Hver uke må jeg til sjekk-up hos legen min. Christina. Jeg går gjennom en gang og tar heisen ned til sykestuen. Når heis dørene åpner seg blir jeg møtt av det ekstremt sterke lyset til sykestuen. Det er akuttleger som springer frem og tilbake. Personer som ligger skadet i sengene sine og noen som skriker i smerte. Jeg må lukke øynene og prøver å stenge ut lydene ifra skrikene. Skrikene som får meg til å tenke på meg selv når jeg ble torturert hos OND.

Milla? Christina sin stemme vekker meg ifra de vonde minnene. Jeg smiler og sier ja.
Jeg setter meg på en benk inne i et lite rom. Christina sitt pasient rom. Christina setter seg på en stol og øynene hennes fester seg på meg. Så...Milla..Milla Santiago mumler hun. Jeg nikker et lite nikk. Hvordan går det? Jeg er ikke forberedt på spørsmålet. Hvordan går det?..jeg aner ikke hvordan det går med meg. Jeg har lyst å fortelle henne at alt går fint, at jeg er evig takknemlig for at de reddet meg ifra OND. Men jeg har også lyst å skrike mot henne at de burde ha reddet Ghost Rockers, ikke meg. At de er viktigere enn meg. Så jeg svarer med et enkelt: litt sliten men ellers går det veldig bra, og med et lite smil på slutten. Det tror de alltid på. Christina tar noen tester og de vanlige blodprøvene også blir jeg sluppet fri.

Klokken er 02.30. Jeg sitter i nest øverste etasje. Nivå 2. På nivå 1 er kontrollrommet. Stedet hvor ingen unntatt Four og de overordnende har tilgang. I hånden holder jeg bilderammen av Ghost Rockers. Jeg savner de så mye. En enslig tåre faller nedover kinnet mitt og treffer ansiktet til Jonas på bildet. Hodet mitt er et rot. Jeg innser ikke at noen har kommet inn i rommet og satt seg på gulvet foran meg før jeg ser opp. Four. Sjefen over Den Strake Arm sitter foran meg. Den ekstremt kjekke lederen sitter foran meg. Øynene hans ser rolig på meg. Jeg har lyst å se vekk. Hans intense blikk er festet på meg. Han bryter stillheten. Hvorfor sitter du her så sent? Jeg aner ikke hva jeg skal svare. Fordi jeg et rot? Fordi jeg er redd?...men jeg velger å svare: jeg liker stillheten.
Han nikker. Også sier vi ikke mer. Bare sitter der og nyter hverandres selskap.

Og det er da jeg virkelig innser en ting. Ikke det at jeg savner Ghost Rockers fordi det gjør jeg. Eller det at jeg liker Chase. Men at jeg er hodestups forelsket i sjefen for Den Strake Arm. Four.

Og der er kapittel 2 ferdig. Milla er forelsket i sjefen sin...oj....
Hvilket team er dere på:

Team Jilla (Jonas og Milla) ?

Team Chilla ( Milla og Chase) ?

Team Fourilla ( Four og Milla) ?

Skal jeg være helt ærlig er jeg team; Fourilla. Er små lei Jilla. Men alle har sine meninger. Dette er bare min.

Håper dere digget dette kapittelet!
Vote & Kommenter!
M.S