Charlottes liv

Meg Charlotte

Jeg heter Charlotte, og jeg er 14 år og går i 9. klasse. Håret mitt er blondt med svake krøller, og jeg har himmelblå øyne. Jeg er pen, jeg er populær, jeg har venner, jeg... Jeg er ingenting. Mamma og pappa skilte seg da jeg var 10 og har ikke snakket med hverandre siden. Jeg er jenta fremerst i klasserommet som ingen gidder å sitte med. Når noen må jobbe med meg himler de alltid med øyene, eller sukker. Anna, klassens modell, pleier alltid å le og lage trutmunn til meg når jeg går forbi. Hun har alt, hun er pen, populær og guttene elsker henne, alle elsker henne. Tilogmed verden elsker henne. Hun ser bra ut hele tiden. Tilogmed når det regner ute og alle ser ut som fugleskremsler kommer hun slentrende inn i klasserommet. Duggdråpene skinner i håret hennes og gjør øyevippene hennes mørke. Det ellers kastanjebrune håret får sin egen mørkebrune glans, og den røde munnen blir enda rødere og de blå øynene gjenspeiler selve havet. Jeg skulle ønske jeg var henne.

Nåtid

Jeg hadde blitt låst inne i skapet. Igjen. Ringeklokka hadde ringt for 4 minutter siden og det begyte å bli tett her inne. Jeg klarte ikke puste, pulsen gikk raskere og raskere. Jeg begynte å få panikk og hamret på døren.

"Hjelp!!! Hjelp, jeg vil ut", skrek jeg

De forræderske tårene begynte å trille og jeg trodde jeg skulle dø. Jeg sank nedetterveggen og begynte å hulke. Jeg lå sånn i omtrent 30 sekunder, men det føltes ut som et helt liv før døren ble åpnet, og en stemme sa:

"Hei".

Jeg blunket med øyene, og prøvde å fokusere på den herlige stemmen som hadde reddet meg. Foran meg sto det en gutt, en gutt! Wow. Ingen gutt hadde sagt hei til meg på 8 år! Han hadde nydelige brune øyne, og brunt hår med søte krøller. Han hadde noen fregner over nesen og muskuløse armer. Armer som strakte seg mot meg. Meg Charlotte. Charlotte som ingen likte, skolens største taper.