TeenagerStress

Del 29

Det er ettermiddag og jeg står i gangen med ytterklærne på. Jeg, mamma og pappa skal hente smykke til mamma. " Er du klar Naomi?" Spurte mamma.

" Jada!" Svarer jeg fra rommet mitt. Jeg finner endelig telefonen min og går ut til bilen der foreldrene mine allerede er.

...

Vi står nå ved politiet, og mamma prater med hun. " Før dere henter smykke må dere svare på et spørsmål. Dette er for at vi skal vite at dere ikke tar et annet smykke enn som er deres."

Sant. For hvordan politiet vite om smykke er mamma's? Vi kan jo ikke bare gå inn å ta et smykke. " så, kan du beskrive smykke for meg?" Spør hun min mamma.

"Jo, det hadde ikke mye detaljer, bare et hjerte med småe diamanter i det. Og hjerte var ikke stort, men det er veldig spesielt for meg" sier hun nesten på gråten.

Jeg himler med øynene på grunn av mammas sårbarhet. Hun har blitt så mye mer følsom etter at hun ble gravid. Ikke at hun ikke var følsom før..

Politiet hentet det for henne, og holdt det fram. "Er det dette?" Mamma smilte lykkelig, og nikket.

"Vet dere noe om tyven forresten? Har dere funnet henne?" Spør jeg nysgjerrig. " Ja. De fant henne på det samme stedet de fant alle tingene. Politiet hadde et hjemmested like ved, og ventet til hun kom."

" Kan jeg få se henne?" De andre så på meg. Sjokkerte. " Jeg mener det." Sa jeg og ga dem et seriøst blikk. "Hvis du virkelig ønsker det" sa politiet.

...

Jeg ble tatt med i et rom, der det var en stol, og en vegg med glass. I glassveggen, var det en liten åpning der det er meningen jeg skal snakke med henne. (Du har sikkert sett det på film)

Jeg satt meg på stolen, og ventet nervøst. Hun kom på den andre siden av glassveggen, og satt seg på stolen. Hun så på meg.

"Husker du meg?" Spør jeg. Hun svarer ikke. " Jenta som lot deg passe på brødrene mine? " hun bare ser på meg. Hun gir et lite 'åja' blikk, og ser ned.

Stillheten kommer sakte. "Hvorfor gjorde du det? Er det noe jeg vet, så er det at de som er kriminelle, eller for eksempel en mobber, har en grunn til at de gjør det de gjør.

Tyver, værtfall tyver. Det er enten det, eller så vil de bare ha penger. Så hvem av de to er det?" Spurte jeg. Hun ser opp fra føttene sine. Og endelig, tror jeg hun skal si noe.

" Det var ikke pengene. Eller de dyre smykkene. Jeg bare.. Jeg hadde en dårlig barndom, okei? Mamma og pappa hadde dødd i en bilulykke, og jeg måtte bo med min tante.

Vi hadde ikke mye penger, så vi hadde ikke råd til de dumme, dyre merkeklærne. Alle mobbet meg. Jeg hadde ingen venner. De mobbet meg noen ganger for klærne, for at jeg bodde hos min feite tante, eller at jeg ikke hadde foreldre.

Så jeg begynte å stjele. Jeg stjal penger fra andre, og kjøpte klær. Jeg begynte å mobbe. Alle var redde for meg, og jeg ble ikke mobbet mer. Jeg begynte sakte å bli vant med, og ble avhengi av å stjele.

Så begynte jeg å stjele fra butikker. Senere hus. Jeg var god. Det var èn ting jeg faktisk var god til. Jeg gikk på teater for å lære meg å spille snill. Og alt det, for ingenting. Nå bare sitter jeg her."

Hun tar en pause. Wow. Jeg visste det var noe, men ikke sånn.

"Aaaah... Hvorfor sier jeg dette til en totalt fremmed uansett?" Sa hun og så bort. "Fordi jeg spurte om det. Du har vært alene, og har hatt ingen å prate med. Det er vel godt å få det ut."

Hun ser på meg igjen. " og vet du hva? Du får sitte her å tenke over hva du har gjort. Og når du er ferdig, kommet deg ut herifra, skal du, skaffe deg venner. Det er så mye bedre ting å gjøre, og bedre mennesker å prate med."

Hun smiler litt. Jeg ser det. Jeg reiser jeg og står ved døra. Hun reiser seg også. " takk" sier hun og smiler ordentlig. " god jul" sier jeg, og går ut av rommet.