No Feelings

Kapittel 16

~Bree~

Det er søndag ettermiddag, og jeg sitter ute i solskinnsværet med en fredfull følelse inni meg. Søndager har alltid vært favorittdagen min, selv om det er litt kjipt å tenke på at det er skole i morgen. Det har alltid vært slik, helt siden jeg var en liten jente.

Jeg og Ben driver og snakker om noe med dansing å gjøre, før mobilen min plutselig begynner å ringe den velkjente ringeronen. Jeg tar den straks opp, og gjenkjenner bildet av Sebastian med en gang. Han står og poserer tullete mot en vegg, som får han til å se ut som en wannabe-barnemodell.

"Sebbe, hva skjer?" svarer jeg i det jeg legger telefonen inn mot øret.

"Jeg, Sebastian Powell vil invitere deg, Brianna Dobreva til en middag hjemme hos meg om en time."

"Hø?"

Jeg hører han sukker, før han prøver på nytt: "Få ræva di over hit med det samme. Foreldrene mine vil gjerne ha en koselig middag med kjæresten min, og de bestemte seg for at det skal skje om en time. Kommer du?"

"Helvete heller da, Sebastian. Tror de fortsatt at vi er sammen?"

"Selvfølgelig gjør de det! Jeg har ikke sagt noe annet, jeg," sier han. "Jeg skal finne en måte å si til dem at jeg er homo på, men inntil da trenger jeg deg til å leke kjæresten min."

Jeg sukker oppgitt. "Var ikke du til besteforeldrene dine?"

"Kom hjem istad. Men kommer du eller ikke?"

Jeg nøler. Det å late som om du er sammen med noen er ikke lett, hvertfall hvis den som skal være kjæresten din er homo. Men Sebastian er en av mine bestevenner, og dette skal jeg klare å gjøre for ham.
"Kommer om 45 minutter," svarer jeg slapt. Jeg hører han flirer svakt på den andre siden av røret.

"Flott. Ta på noe fint," sier han, før han legger på. Den høye summetonen som viser at han har lagt på, borer seg inn i hodet mitt. Summetonen er som en stor og stygg veps, og jeg legger kjapt på.

"Da er det bare å få ræva i for da," mumler jeg til meg selv, og kaver meg motvillig på bena. Mer enn alt har jeg lyst til å nyte dagen min her, i den slitte utendørsstolen som alltid har hatt en slapp effekt på meg, men det kan jeg ikke. En venn er i nød, og jeg må stille opp! 

"Hvor skal du?" spør Ben meg, og reiser seg opp, han også. Han tygger på en tannpirker, som en wannabe cowboy.

"Sebastian. Skal spise middag med foreldrene hans. Mot min vilje," mumler jeg irritert, slentrende ut av verandadøra.

"Du er heldig, mamma skal lage bacalao," sier Ben og grøsser. "Selv om hun vet at vi hater det."

Jeg ler en humørløs latter, før jeg trasker opptil rommet.
Fine klær? Hva skal det bety? Ikke kjole, vel? Jeg kan da ikke ha på kjole på en alminnelig middag? En litt finere t-skjorte og en stram bukse holder nok.
Jeg bytter ut den turkise singleten min med en kort bomullstopp, med blomster på. Den litt for korte, grå shortsen bytter jeg også ut med en mørkeblå, stram bukse, som egentlig får rumpa mi til å se ganske flat ut. Ikke at foreldrene til Sebastian bryr seg noe om det. Og det samme med Sebastian også, egentlig.

Jeg drar håret bak i en kinaflette, og bytter ut plasteret med et nytt. Gleder meg til å lyve for foreldrene til Sebastian om hva som skjedde med kinnet mitt. Kan virkelig ikke vente. Jeg tar på meg litt concealer under øynene og på ujevnheter, og legger på et lite lag med maskara. Skulle ønske Jenny var her nå, for hun fikk meg til å se ut som en gudinne etter at hun hadde sminket meg. Men hun er nok hjemme nå, bakfull etter gårsdagens fest. Hun helte inn på flere drinker etter den smirnoffen hun bestilte, skal jeg si deg.