No Feelings

Kapittel 39

~Bree~

"Miles?" Stemmen min høres kvalt og lav ut, men det merker sikkert ikke Miles som så og si ligger urørlig i sykehussenga. Jeg vet ikke om han sover eller ikke, men jeg synes uansett at jeg skal fortelle ham at jeg drar hjem. Jeg har vært på sykehuset i fire timer nå, og har fått vite at han har fått hjernerystelse, to brekte ribbein i tillegg til at det strømmet fosser med blod fra både munnen og nesen hans. Blåøye har han også, og jeg blir direkte kvalm av å tenke på at det var Blake som gjorde dette.

Min Blake.

Eller, ikke min Blake lenger, men han var en gang nesten min.

Når jeg ikke får en respons, sukker jeg og stryker bort litt mørkebrunt hår vekk fra panna hans. "Miles?" prøver jeg igjen, og denne gangen åpner han de hovne øyne sakte. På venstre øye har han en blåveis, men på høyreøyet er det faktisk ikke noe skade, merkelig nok. 

"Hei," harker han, og prøver å smile, bare for å berolige meg, selv om jeg kan se at han strever og at det er vondt med den hovne og sprukne leppen. "Jeg føler meg deilig. Er jeg det, Bree? Er jeg deilig?"

Jeg snøfter og setter meg ned i stolen veg sykehussengen hans. "Ja, du er dritdeilig. Jeg bare elsker den hovne nesa di," fleiper jeg, og får et rustent flir tilbake.

"Takk, det var en smertefull prosess, men nå er det endelig ferdig, og jeg må si; jeg er fornøyd."

"Du kler det."

Miles sukker tungt og snufser litt. "Hva er klokka? Hvor lenge har jeg sovet?"

"Den er rundt sju. Du har sovet i drøye tre timer," nikker jeg.

Miles ser sjokkert ut. "Hvorfor er du her?" spør han, og når han ser ansiktsuttrykket mitt kjapper han seg med å fortsette. "Jeg mener, vi kjenner ikke hverandre, men uansett er du på sykehuset med meg?"

Jeg trekker på skuldrene og ignorerer kvalmen som stiger opp kvikt opp i meg. "Jeg føler det er min skyld for hva som skjedde med deg."

"Det er jo ikke din skyld. Det var kjæresten din sin skyld," kveser han og vrir seg ukomfortabelt i senga. Jeg stønner og drar hånden gjennom håret, blir helt ør på innsiden av å høre at folk tror at jeg og Blake er kjærester.

"Han er ikke kjæresten min," sier jeg grettent og reiser meg opp. Håret mitt har begynt å bli litt langt, og det når meg nå til litt under puppene. Det er bølgete og tykt, og det setter stadig tålmodigheten min på prøve, så jeg setter det opp i en ujevn hestehale.

"Da er det ikke lenge til, i så fall," sier han tonløst. "Ingen blir så sint over noen de ikke bryr seg om. Han er tydelig forelsket i deg, og jeg har hørt at han så og si aldri blir forelsket, så dette må være stort for ham."

Jeg stønner oppgitt. Kan folk slutte å si til meg at Blake liker meg, når jeg selv vet at det ikke er sant? Han sa det selv, han bare lurte og spilte med meg. Blake føler ikke kjærlighet, og det ville aldri ha fungert mellom oss. "Samme det, jeg er ferdig med han. Jeg er ferdig med gutter."

Miles mumler noe uforståelig, før han stønner av smerte idet han streifer hånda si mot ribbeinet sitt. "Du bør gi han en ny sjanse. Jeg vet ikke hva han har gjort for å såre deg, men jeg kunne se på ham - imens han praktisk talt banket meg opp - at han var såret, han også." Han begynner å fikle litt med den fjernkontrollen som man kan tilkalle hjelp med, og når han endelig klarer å trykke på knappen så titter han bort på døra. "Og om du vil unnskylde meg, nå må jeg på do, og jeg må dessverre ha hjelp til å komme meg opp, så du bør egentlig dra."

Jeg smiler og nikker, biter i meg sommefuglene i magen fra da Miles sa at Blake er forelsket i meg. For om det er sant eller ikke, betyr ikke noe, jeg blir uansett like oppspilt. "Greit," sier jeg og sender et slengkyss. "God bedring, jeg kommer innom i morgen."