No Feelings

Kapittel 33

~Bree~

Jeg kommer på den andre siden av strandbaren, forventer å se Blake alene med en flaske i hånda og et tomt uttrykk, men det er akkurat det jeg ikke ser.

For der - liggende i sanda - er Blake og Lexie.

Over hverandre.

Og de kliner.

Sist gang jeg følte meg så tom, hjelpesløs og verdiløs var da jeg fant ut at Lucas hadde kreft. Måten hjertet nesten stanser av det store sjokket, måten magen velter seg på så du har lyst til å spy. Da du klandrer deg selv fordi du skulle ha visst hva som hadde foregått.

Lexie og Blake.

Jeg har bare lyst til å falle ned i sanden, grave meg ned og aldri komme opp. Jeg har lyst til å stikke en kniv i hjertet mitt bare for å få vekk den uutholdbare verkingen. Jeg står her kanskje i noen sekunder, men det føles ut som en evighet. Jeg snapper etter pusten i det Lexi stryker hendene oppover magen hans, men jeg klarer ikke å flytte blikket fra dem.

"Blake?" hvisker jeg, stemmen sprakk og tårene begynner å velle seg opp i øynene mine. Hjertet mitt hamrer så hardt at jeg er redd for at det skal trenge seg igjennom bryset. Det gjør så vondt.

Jeg er ikke sikker på om han hørte meg, for å være helt ærlig - hørte jeg meg ikke selv. Stemmen min ble overdøvet at alt surret oppe i hodet mitt, men det hørte ikke Lexie og Blake. For Lexie trekker seg unna Blake og reiser seg opp. Hun har lipgloss smurt over hele trynet, håret hennes er rufsete og klærne henger skjevt på henne. Hun flirer en liten, lys og triumferende latter. "Han liker meg," kniser hun i det hun går forbi meg, hermer etter hva jeg sa til henne dagen før på butikken. Men jeg klarer ikke å si noe tilbake. Klarer ikke å fokusere på henne. For alt jeg fokuserer på er Blake, som fortsatt ligger i sanden med et iskaldt blikk og stramme lepper. Han ser livsfarlig ut, med håret fallende ned i panna hans og månen som kaster et skummelt lys over ham. 

"Blake?" hvisker jeg igjen, denne gangen høyere og ikke like skjørt. Jeg kjenner at bare å si navnet hans får hjertet mitt til å gå i tusen knas, men jeg er nødt til å spørre hvorfor. Hvorfor han nettopp var med Lexie. Greit nok, vi var ikke kjærester - men det var like før.

Blake reiser seg opp og rister av seg sanden. Månen legger skygger på perfekte steder i ansiktet hans, og han vakrere ut enn vanlig - om det er mulig. Han prøver å gå forbi meg, men jeg tar han i hånden og stopper han. Han snur seg mot meg, og ser på meg med et så kjølig blikk at jeg nesten fryser på innsiden. 

"H-hva," stammer jeg, klarer ikke å finne ut hva jeg skal si. "H-hvorfor? Jeg trodde-"

"Du trodde hva?" spør han, stemmen hans er skjærende og fiendtlig. Jeg har ikke hørt den sånn på lenge. "At jeg likte deg?" Han fnyser. "Tro om igjen, skatt. Jeg bare lurte deg, som jeg har gjort med alle jentene før deg. Og du gikk rett på."

Jeg gisper og presser leppene sammen. Jeg kjenner varme tårer trille nedover kinnet mitt, men jeg bryr meg ikke om å tørke dem vekk. Selv om jeg ikke kan fordra å gråte foran folk, bryr jeg meg ikke. Når Blake merker at jeg ikke har noe å si, hånflirer han og rister på hodet.

"Og du har jo Sebastian som du kan kysse på, ikke sant? Det så i hvert fall sånn ut i skolegården," knurrer han, og det er som en lyspære blir slått på i hodet. Han så Sebastian kysse meg i skolegården. Da vi skulle late som om vi var sammen foran foreldrene hans. Jeg har lyst til å le og fortelle hva osm forgår mellom meg og Sebastian, men ombestemmer meg kjapt.

For jeg har ikke lyst til å være sammen med en som ikke konfronterer meg når det er noe som har skjedd som han ikke liker. Han kom ikke bort og snakket til meg, kjeftet på meg og a at det ikke er greit at jeg og Sebastian kysser - nei, for all del! Han tok saken i egne hender og bestemte seg for å hevne seg og kline med Lexie.