No Feelings

Kapittel 34

~Bree~

"-Det skjedde noe mellom Blake og henne på festen igår, Lance ringte meg istad."

"Hun hadde drukket noe av det sterkeste som var der."

"Hun kunne ha druknet."

"Men de sa de fikk alt vannet ut av lungene hennes."

Jeg åpner øynene mine forsiktig, lyset i lampen over meg blender meg og det kjennes ut som om det er flere kniver som trenger seg inn i hodet mitt. Over meg står vennene mine, Jenny, Liv, Sebastian og Logan, snakker om et eller annet. Jeg klynker lavt, men høyt nok til at de merker det og ser sjokkert ned på meg.

"Bree, herregud, går det bra med deg?" spør Liv og legger håndbaken mot munnen sin. Jeg setter meg opp, føler meg helt ør i kroppen i tillegg til at jeg er knusktørr i munnen og har verdens verste hodepine. Jeg gransker vennene mine, alle sammen med det svake, bekymrede smilet. 

Jeg smalner øynene. "Hva har skjedd med øyet ditt?" spør jeg hest og peker på blåøyet til Logan. Stemmen min var så tørr og hes at han nesten ikke forsto hva jeg sa, men når han skjønner hva jeg mener  så snøfter han humørløst og legger hånden sin over min. 

"Husker du ikke? Du slo til meg før du sprang ut i vannet i går. Bra slag," mumler han. "Det gjorde ikke så vondt, jeg ble bare sjokkert."

Jeg rynker øyenbrynene og ser meg rundt i rommet. Jeg merker først nå at jeg ikke er hjemme, men i ett rom med hvite vegger og et vindu med blå gardiner som holder sola unna. På veggen foran meg henger det et bilde av et tre, og ved siden av meg står det et tomt bord. Jeg er på sykehuset.

Jeg sukker og rister på hodet, men klynker enda en gang da jeg kjenner den stikkene smerten i hjernen. "Unnskyld, Logan. Jeg husker det ikke engang."

Jeg prøver å tenke tilbake på kvelden før, prøver nesten så hardt at hjernen eksploderer. Minnene kommer tilbake litt etter litt. Alkohol. Lance, Logan, vannet. Jeg svømte helt til jeg ikke klarte mer, også ble alt svart. 

Hvorfor drakk jeg alkohol? Jeg er jo i mot det!

Også kommer det fæleste minnet tilbake. 

Lexie og Blake i sanden. De klinte. Blake så meg og Sebastian kysse, og trodde vi var sammen. Han fortalte meg at jeg ikke betydde noe for ham. 

Jeg kjenner meg svimmel og magen trekker seg sammen i krampe. Jeg vet ikke om det er fordi jeg har så vondt i hodet, ikke har spist på lenge eller er helt død på innsiden på grunn av Blake. Men vondt er det, og jeg kan ikke la være å gråte. Tårene renner fra øynene mine, og jeg unngår å møte vennene mine sine øyner. 

"Bree," sier Sebastian mykt og stryker hånden over det våte kinnet mitt. "Hva skjedde?"

Jeg holder tilbake et hikst og rister på hodet. "Jeg vil ikke snakke om det." Jeg åpner øynene og svinger meg livløst opp fra senga. Det er like før jeg faller sammen, men Jenny holder meg oppe med et trist smil. Jeg blåser opp kinnene og svelger hardt ned. Jeg har på meg en stygg, blå sykehuskjole som virkelig ikke kler meg, og håret mitt er ett eneste reir. "Jeg vil bare hjem. Hvor er kjolen min?"

"Jeg har faktisk med noen skifteklær til deg," sier Liv og roter rundt i den brune, store vesken sin. Hun drar opp en denimshorts og en rosa bluse. "Kjolen din er fortsatt våt, klokken er tross alt bare 08:00 om morgenen."

Jeg rynker øyenbrynene og hoster. Det svir i halsen, kjennes ut som flammer som brenner. "Er klokka åtte om morgenen? Hvorfor er dere her? Det er lørdag!"

"Vi kunne ikke la deg våkne opp alene! Moren din og Lucas var her i hele natt, men dro hjem for en time siden, Lucas ble sliten." Sebastian titter bort på døra, som om det skulle ha stått noen der.