No Feelings

Epilog

~Bree~

NI MÅNEDER SENERE

"Han er nydelig," hvisker mamma og tørker vekk en gledeståre fra øyenkroken sin. I hånden har hun et kort med en baby utenpå, hun insisterte på å kjøpe det på vei hit, selv om vi alle vet at babyer ikke kan lese hva som står.

"Hunter," smiler Alex og kysser den nyfødte gutten sin lett på hodet. For første gang i livet mitt ser jeg at han gråter, og selv om det er gledestårer er det fortsatt tårer. "Han heter Hunter."

Phoebe smiler og lager grimaser til Hunter, hun er nydelig ut selv om hun nettopp har vært gjennom en 12 timers fødsel. Det korte, blonde håret hennes er fortsatt litt vått av svette, men merkelig nok kler det henne.

Jeg smiler til Hunter, er så utrolig stolt av broren min som har klart å ordne en så nydelig baby med så lubne og søte armer og bein og verdens nusseligste ansikt. Bra jobba, Alex.

"Jeg er en tante," flirer jeg og snufser litt.

"Og jeg er onkel," sier Lucas, som står ved siden av mamma. Det blonde håret hans har begynt å vokse ut igjen nå, og han har lært seg å gå igjen. Han ble bekreftet kreftfri for tre og en halv måned siden, og håret har allerede vokst sikkert 5cm. Jeg smiler til ham, og til respons får jeg et blunk.

Jeg trekker pusten fredfullt inn, og lener meg bak på brystet til min kjære Blake som har hendene trygt rundt meg. Jeg står med ryggen mot magen hans, og han lener haken sin på hodet mitt. Han har ikke sagt noe siden vi har kommet inn i rommet, men hver gang jeg ser på han så ser han på babyen med store og glade øyne. Jeg visste ikke at han var glad i barn, men om det går an så elsker jeg han enda mer for det.

Blake merker at jeg ser på ham, så han flytter blikket ned til meg og smiler. Deretter begraver han munnen sin i håret ved øret mitt, prøver å snakke slik at jeg bare hører det. "Jeg vil også ha en baby."

Jeg flirer og ser opp i de svarte øynene, kan fortsatt ikke tro, til og med etter ni måneder, at han er min. "Ro ned nå, villhingst. Vi er bare atten."

"Det forundrer meg at du ikke allerede er gravid sånn som vi har holdt på," klukker han lattermildt. Jeg gisper svakt og stanger albuen i den stramme magen hans, vet ikke engang om han kjente det. Rødfargen blusser opp i kinnene mine, og jeg føler meg med ett som et lite barn.

"Hysj! Mamma er her," hvisker jeg og nikker diskré mot mamma. Selvfølgelig hørte hun ikke hva Blake sa, hun er for opptatt med å snakke med Ben som står med kjæresten sin Cosima i armene sine om når han skal få barn. Ben bare himler med øynene og ignorer henne. Egentlig ganske komisk.

"Hva så? Som du sa, vi er begge atten. Vi kan gjøre hva vi vil."

"Jeg synes vi burde vente litt med å få barn, synes ikke du?" sier jeg og himler med øynene, selv om tanken å få barn med Blake er vidunderlig. "Hvertfall 10 år."

Blake fnyser. "Hva enn du sier," mumler han, strammer grepet om midjen min. "Men jeg har det perfekte navn hvis det blir gutt."

"Jasså?" spør jeg og snur meg rundt, slik at jeg tydelig kan se på det markerte og fine ansiktet hans, har egentlig lyst til å kysse hele ham akkurat i dette øyeblikk. "Hva da?"

"Blake," sier han selvsikkert, og jeg snøfter.

"Akkurat ja," mumler jeg og legger hendene rundt nakken hans, presser han litt nærmere meg. "Hva om det blir jente?"

"Blake," nikker han. "Det er et unisex navn, kan brukes på både gutt og jente."

Jeg himler med øynene og slår han svakt på skulderen, men ikke uten et lite smil. Videre sukker jeg og legger kinnet mitt mot brystkassa hans, noe som jeg har gjort så veldig mange ganger før. "Uansett hva hun skal hete, kommer jeg til å elske henne uansett."

Blake smalner øynene. "Hun?"

Jeg snufser og trekker på skuldrene. "Jeg bare føler på meg at det blir en jente." Jeg smiler opp mot ham, vet at han sikkert ønsker en gutt som liker biler like mye som han. "Og jeg håper det blir en jente."

"Jeg og," sier Blake, noe som gjør meg ganske så sjokkert.

"Virkelig?" spør jeg vantro, og Blake nikker stødig og sikkert.

"Ja," sier han enkelt. Deretter trekker han meg inn i ett kort med åh, så deilig kyss. Jeg bryr meg ikke stort om at familien min ser på, de har alle sammen godkjent Blake. Det tok lengre tid med Alex og Ben til å godkjenne han, men det skjedde heldigvis til slutt. Liv og Sebastian har også begynt å få sansen for ham.

Blake trekker seg ut fra kysset, holder ansiktet sitt cirka 10 centimeter unna mitt. "Og da håper jeg hun arver alt fra moren sin, slik at hun ender opp perfekt. Så kanskje jeg vil elske henne like mye som jeg elsker deg. Men det tror jeg faktisk er umulig, for jeg elsker deg mer enn noe annet."

Jeg smiler, har enda ikke blitt vant til at Blake sier fine ting til meg hele tiden. Han har virkelig blitt åpen for kjærlighet, han lar seg selv føle glede igjen.

"Og jeg elsker deg mer enn noen annen," hvisker jeg, lar meg selv bli dratt inn til enda ett kyss.

-----------

ah the feels
ELSKET serr å skrive denne epilogen, sikkert det jeg har kost meg mest med i fortellinga her hahah
og vet det er litt stupido å skrive epilog når det skal komme bok 2, men elsket virkelig å skrive dette + det er ganske lenge til Strong Feelings kommer ut også:/

comment og vote daa