No Feelings

Kapittel 44

~Bree~

"Lucas Dobreva," hører jeg en mørk stemme si, og denne gangen er jeg helt sikker på hvem det er, og tanken blir backet opp da jeg ser ryggen til den personen som har såret meg flere ganger enn jeg kan telle på en hånd stå ved disken og snakke med Dr. Zegers.

Blake.

Jeg er nødt til å blunke flere ganger, myse litt og la haken falle før jeg endelig innser at han faktisk er her. Blake er her på sykehuset, spør etter broren min.

Altså, hva faen?

Jeg vet ikke om han har sett meg enda, men han er i hvertfall nære på nå, for han er på vei til å snu seg. Han har hendene slapt til siden, har på seg en svart tskjorte og en opprevet svart jeans. Jeg lurer på hvorfor han aldri går i shorts.

Nei, det gjør jeg ikke.

Jeg lurer på hvorfor han er her og spør etter den døende broren min. Jeg trekker pusten dypt, har så lyst til å kaste opp bollen jeg nettopp har spist, er blitt enda kvalmere etter at jeg har fått øye på Blake. Hjertet mitt har også begynt å banke, noe som egentlig er ganske bra, slik at jeg faktisk vet at jeg fortsatt har et hjerte. Selv om jeg har gitt opp Blake, betyr ikke det at jeg ikke fortsatt er forelsket i ham.

For det er jeg, fullt og helt.

Jeg tror Blake hører at jeg snapper etter pusten, for nå snur han seg kjapt og setter de svarte og bunnløse øynene sine i mine. Jeg krymper meg litt av det intense og stikkende blikket hans, men lar meg ikke være feig. Så derfor reiser jeg meg opp, så lite skjelvende som jeg kan og ser både sjokkert og sint på han.

"Hva gjør du her?" spør jeg, mye lavere og tristere enn jeg hadde ment i utgangspunktet. Jeg hørtes rett og slett svak ut, og det ser ut til at Blake merker det også, for øynene hans mykner litt til. Tror jeg, i hvertfall.

Blake ser lenge på meg uten å svare, og han ser nesten trist ut der hans står. Jeg skjønner ikke hva han er trist over, ettersom det er jeg som er søsteren til Lucas, og ikke han. "Moren din ringte meg."

Å høre stemmen til Blake igjen er et stort sjokk, hvertfall siden den høres så mye annerledes ut enn tidligere. Den er mer opprevet, hul. Jeg kjenner et sug i magen, og jeg vet det er fordi jeg kan lukte den velkjente duften som kommer fra kroppen hans. Peppermynte og nybrygget kaffe. Jeg har ikke visst hvor mye jeg har savnet den lukten, men herregud, så godt det var å lukte den igjen.

Jeg rister på hodet sjokkert. "Mamma?"

"Hun sa at Lucas hadde bedt meg om å komme," sier han og tar seg til pannen. "Hvordan går det med han? Hva skjedde?"

Jeg rynker brynene, hvordan kan Lucas ha sagt til mamma at han ville at Blake skulle komme om han var bevisstløs? Det henger ikke på greip, men jeg bestemmer meg for å la det ligge og heller spørre mamma om det senere. "Han skal opereres nå," er alt jeg sier, orker og vil ikke gjenfortelle hva som skjedde med han. 

Blake nikker kort, før han begynner å granske meg med øynene. Han stopper opp litt lenge ved de skjelvende hendene mine, og ser plutselig helt ødelagt ut. "Hva med deg? Hvordan går det med deg?"

Jeg gisper kort og presser leppene sammen, tvinger meg selv til å se ned i bakken istedet for de fortryllende øynene hans, det er alt for vondt å tenke på at jeg ikke kan brase ut i gråt og be han om å holde meg, passe på meg. Det faller en tåre fra øyet mitt og ned på bakken, og jeg snufser litt. Jeg gidder ikke svare på spørsmålet, bare rygger tilbake og setter meg tilbake i den blå stolen.

Blake følger nølende etter meg og setter seg på stolen mamma satt på tidligere, prøver å få øyenkontakt med meg. Når jeg endelig ser opp, smiler han sørgmodig og tørker vekk en tåre som triller nedover kinnet mitt. Berøringen hans er betryggende, men jeg stønner og trekker meg unna. Uansett hvor mye jeg vil at han skal røre meg, klarer jeg ikke å glemme hva han han har gjort mot meg.