No Feelings

Kapittel 23

~Bree~

Mandags morgen. Alle elevers mareritt. 
Etter en veldig fin helg vil jeg virkelig ikke ødelegge humøret mitt ved å dra på skolen, men jeg er nødt. Jeg har bestemt meg for at denne gjenværende uka før sommerferien, skal jeg stå på med karakterer og ha null fravær. 

Jeg drar på meg noen ikke så veldig tiltrekkende klær - en mørkeblå dongerishorts og en svart tskjorte. Jeg setter håret opp i en hårtopp, tar på meg litt concealer under øynene og på urenheter, og myser bort på meg selv i speilet. Såret etter at Lexie dro til meg er nå bare en rød strek, og jeg orker ikke å beskytte det med noe plaster. Det får være som det er.

"Så tidlig ute du er på en mandagsmorgen da, Brianna!" sier mamma med et energisk smil om munnen. Hun sitter på kjøkkenbordet med en skål med jordbær og banan foran seg og leser dagens avis. 

"Jeg skjønner ikke engang hvorfor du er oppe. Du jobber jo ikke for tiden, så hvorfor stå opp så tidlig?" sier jeg tilbake, ignorerer at hun kalte meg Brianna og ikke Bree.

"Jeg og Lucas skal til en støttegruppe om noen timer, så jeg tenkte å bake noen kaker som jeg kan ha med!" kviter hun.

"Hvor lenge skal dere være der?" spør jeg. Jeg tar meg et eple, slenger skolesekken over den ene skulderen og går ut i gangen. Jeg tar på meg de vanlige svarte skoene mine, og åpner døra. Hun har reist seg opp, og står i dørkarmen.

"Kanskje til firetiden. Da er du hjemme alene i en time etter skolen!" sier hun. 

"Okei, greit. Snakkes!" roper jeg høyere enn nødvendig, bare for å irritere mamma litt. Jeg vet hun hater at jeg roper. Jeg hører hun sukker oppgitt fra kjøkkenet.

"Ha en fin dag på skolen," svarer hun, ikke så veldig glad i stemmen. 

*

I tredje time så kommer Liv brasende inn under en presentasjon i engelsken. Hun har en stresset mine, og når læreren ser stygt på henne, smiler hun bare unnskyldende.

"Unnskyld meg, men jeg må snakke med Bree i to sek," stresser hun og nikker mot meg. Jeg hever på øyenbrynet. Mrs Aubrey skuler bort på Liv, fortsatt ikke tilgitt henne for å ha avbrutt henne under en presentasjon, men nikker langsomt. 

Som om hun skjønner hva det dreier seg om, sier hun: "Greit. To minutter."

Liv gir et tegn med hodet for at jeg skal bli med henne ut i gangen, så jeg reiser meg stille opp fra stolen og slentrer ut til gangen, men ikke uten å se meg over skulderen for å gløtte litt på Blake som sitter på bakerste rad med øynene festet på beina mine. Jeg rister på hodet og går ut døren.

"Takk for at du dro meg ut av timen, Liv. Hva skjer?" spør jeg slapt og lener meg mot ett eller annet skap.

Hun går rett på sak. "Jeg må låne bilen din."

"Unnskyld meg?" spør jeg mildt. 

"Ja, jeg er nødt til å låne den!" utbryter hun stresset. "Jeg tok bussen til skolen, og jeg glemte helt at jeg må til tannlegen idag, og bussen går ikke dit. Pluss at jeg ikke har tid, så den eneste muligheten er bilen din!"

"Hva med Sebbebassen sin?"

"Han har gym, og jeg orket ikke å gå helt til gymsalen. Vær så snill, Bree! Dette er serr!"

"Hvis det er serr, så." Jeg roter i baklomma på shortsen, og finner kjapt fram nøkkelen til bilen. Jeg hiver den til henne, og hun tar elegant mot med én hånd. "Kommer du tilbake før skolen er over?"

Hun har allerede begynt å gå mot utgangen, men snur seg kjapt rundt og trekker uskyldig på skuldrene. "Jeg vet ikke! Om ikke leverer jeg den bare til deg når jeg er ferdig!"