No Feelings

Kapittel 25

~Bree~

Det første jeg gjør når jeg går inn skolens ytterdør er å lete etter Blake. Mest fordi jeg alltid blir myk innvendig av å se på ham, men også fordi jeg er nødt til å be ham på middag hos oss. Jeg kjenner jeg faktisk blir litt nervøs, og er nødt til å tørke hendene på tskjorta jeg har på. 

"Hvem leter du etter?" spør Liv ved siden av meg. Jeg merket ikke engang at hun kom, noe som er utrolig merkelig ettersom jeg bruker å kjenne det på meg når hun er i nærheten. Bestevenn-bånd eller noe. 

"Blake," svarer jeg usikkert og hopper opp for å se over alle hodene som virrer rundt. Jeg har ikke fått øye på Blake, men jeg tror jeg ser Lance sitt blonde hår stå å lene seg mot et skap hvor han snakker med en eller annen jente. Det betyr vel at Blake også er i nærheten. 

"Skal du virkelig spørre ham?" spør Liv bekymret. 

"Jeg skal virkelig det."

Liv sukker, ikke så veldig fornøyd med at jeg har bekjentskap til Blake. Men hun vet at hun ikke kan skille oss med mindre jeg vil, så sta som jeg er. 

Vi passerer Lance, som kikker kjapt opp på meg. Han står med ene hånda over hodet til jenta og lener seg inn mot henne. Når han ser meg, blunker han og sier: "Makrell." Videre flytter han blikket over til Liv i et lite sekund, og ser kjapt ned. Rødmer han?

Liv ser rart på meg. "Makrell? Hva i alle da-" Hun stopper opp og rister på hodet. "Vet du, jeg skal ikke spørre engang."

Jeg ler en liten, usikker latter og fortetter å speide etter Blake. Han er ikke til å se, så jeg sukker oppgitt og tar en liten sving til høyre. Jeg har valgfag nå, og jeg aner ikke hvorfor jeg tok design & redesign når jeg så og si hater å lage ting og eier ikke fantasi eller kreativitet. Det eneste positive med valgfaget er at Jenny er der. 

"Snakkes til lunsj," roper jeg til Liv som fortsetter nedover korridoen. Hun snur seg rundt og gjør en hilsen med hånda, før hun fortsetter å trave videre. Jeg hviler øynene på bestevenninna mi som går grasiøst nedover gangen i en turkis sommerkjole i noen sekunder og smiler, før jeg går inn døra og setter meg ned på den faste stolen min. 

*

"Har du spurt Blake enda?" spør Jenny slapt og syr igjen den hjemmelagde puta hun snart er ferdig med. Oppgaven her gikk ut på at vi skulle lage en pute så myk som fjær og så fin som blomster, også skulle vi få karakter. Det er fjerde gangen vi har dette, og Jenny er snart ferdig med den skinnende blå puten. På midten av puta står det "sleep tight and don't let the bedbugs bite," jeg jeg kan ikke noe annet enn å le av det. Det blir sikkert et minuspoeng. 

Jeg sukker. "Har ikke sett han enda," sier jeg og klipper i en trå fraværende. Jeg har så vidt begynt med puta, og jeg tviler på at jeg kommer til å bli ferdig. 

"Kjipt."

Jeg nøler litt med å fortsette samtalen, men bestemmer meg fort for at Jenny er venninnen min, og jeg kan spørre henne om det jeg vil. "Jen?" spør jeg. Hun titter opp fra puta og hever øyenbrynene. "Eh, kan jeg få spørre om hvorfor du faktisk støtter at jeg kjenner Blake? Liksom, Liv og Sebbebassen misliker at jeg er med ham."

Jenny smiler svakt og legger ned nålen. "Fordi," begynner hun og rensker halsen. "Jeg kan se i øynene til Blake at det er noe som har forandret seg. Når han går nedover gangene her på skolen er han ikke lenger så kald som før, det er som om noe har myknet han til. Fått han til å åpne seg mer - ikke være den slemme badboyen som alle vet han er." Hun stopper opp litt, og smilet hennes blir bredere. "Og det har skjedd etter at du begynte å være med ham."