No Feelings

Kapittel 18

Har skiftet navn til NO FEELINGS! Ble lei av det forrige, og likte dette bedre. Takk til annaawillumsen som kom på navnet!

~Bree~   

Gjett hvilken dag det er. Hvis dagen i morgen er torsdag, og dagen i går var tirsdag. Hva blir da dagen i dag?
Jepp.
Onsdag.

Og på onsdager har vi engelsktimer. Og i engelsktimene møter jeg Blake. Blake som fortsatt er sint på meg. Herlig!

Jeg subber inn i engelsktimen, klar for å møte det harde blikket til Blake. Klar for å bli kjeftet på, og klar for å kjefte på ham. Men i det jeg kommer inn døra, sitter han ikke på plassen han har brukt og sittet på. Jeg etterlyser hele rommet, men jeg finner han ikke. Klokka har allerede ringt inn, så da må han bare ha skulket. Både ett drag av lettelse og skuffelse siger inn i kroppen min. 

Jeg slenger meg ned på plassen min, og ser med sørgmodige øyner på den ledige stolen ved meg. Jeg ville egentlig at Blake skulle være her idag, slik at jeg kunne beklage meg enda en gang, sånn at han kunne tilgi meg. Det skjer visst ikke. 

"I dag er det på tide å levere inn prosjektene dere har jobbet med. Jeg håper alle sammen har den med," sier Mrs Aubrey høyt, slik at klassen slutter å snakke. Jeg hører noen stemmer som banner, sikkert fordi de har glemt prosjektet.
   Det var nesten så jeg glemte det også, men akkurat i siste liten i morges husket jeg det. Tusen takk Alex, som elsker å snoke i tingene mine. 

Jeg fisker opp arkene opp fra sekken, og legger de stolt fram på pulten. Utrolig nok, har jeg og Blake gjort en dritbra jobb på denne oppgaven. Jeg fortjener minst en 5'er. Rundt meg er det flere som har glemt det av, eller så er de ikke ferdige. Noen har jo så klart lagt det fram, men det ser ikke like utfyllende som mitt og Blake's. 

Mrs Aubrey tar arkene opp raskt, og skumleser. Hun hever øyenbrynene og nikker annerkjennende. Hun titter på meg over arkene, med brillene langt ned på neseryggen og det oransje håret dratt bak i en lav hestehale. 

"Utrolig bra, Frøken Dobreva. Er det du som har gjort alt?" spør hun.

"Tro det eller ei, men jeg fikk Blake til å gjøre nesten like mye som meg," ler jeg. 

"Virkelig?" spør Mrs Aubrey vantro, men med et imponerende smil om munnen. 

"Jepp."

"Da fortjener han ros. Synd han ikke er her," sier hun, med en litt nedlatende tone. Hun er vant med at Blake skulker, det vet jeg, men jeg tror aldri hun kommer til å akseptere det. Hun tar arkene i hendene sine, og fortsetter å samle inn de andre arkene. 

   Da hun endelig er ferdig, stiller hun seg opp foran hele klassen. 

"Noen av dere har gjort en veldig bra innsats, og noen har ikke tatt det like seriøst. Uansett, siden dette er den siste timen av skoledagen her, skal jeg la dere få gå hjem tidligere. Hysj nå, la meg snakke ferdig. Om det noen her som har fått gjensitting, må dere vente her på skolen til gjensittingen begynner."

Jeg sukker svakt. I et sekund angrer jeg for at jeg slo Lexie, men så slår fornuften seg inn i kroppen min igjen. Jeg skal ikke angre på hva jeg gjorde bare på grunn av en teit gjensitting. 

"Gjensittingen skal forgå der den alltid er, i klasserommet her," fortsetter Mrs Aubrey. Hun vifter med hendene mot oss, og smiler. "Forsvinn nå. Nyt dagen deres videre!" 
   Elevene reiser seg fort opp, og det ser ut som en kappløp der de springer ut av døra, ivrige og glade. Etter bare 15 sekunder er det nesten tomt i klasserommet. De eneste som er igjen i rommet er Mrs Aubrey, meg selv, to goth-jenter med blått og lyselilla hår som har på seg bare svarte klær, og en av de populære. Jeg tror han heter Raphael, men jeg er ikke sikker - og jeg bryr meg heller ikke.