No Feelings

Kapittel 29

~Bree~

Jeg går inn ytterdøra vår, kinnene så vonde av den konstante smilingen. Blake har intensjoner om å bli sammen med meg. Han sa det selv. Jeg fniser litt for meg selv og slenger av meg skoene. Hva enn mamma har lyst til å snakke med meg om, bryr jeg meg ikke. Jeg er alt for lykkelig til å bli sint eller trist. Om hun skal kjefte på meg for at jeg skulket i dag, then so be it. 

"Brianna, er det deg?" Mamma sin stemme kommer fra stua, og jeg kan høre at hun ser på TV. Jeg puster tungt ut, og holder et stort glis tilbake. Fortsetter jeg å smile nå, stivner sikkert ansiktet mitt.

"Hvem ellers?" spør jeg og slenger meg ned i god-stolen. Jeg setter meg med beina i kors og ser på det som står på på TVen. En eller annen krim-serie. 

Mamma kremter og hever øyenbrynene. "Hvor har du vært, og hvorfor har du skulket skolen?" Hun høres ikke sint ut, mer sjokkert over at jeg faktisk har gjort noe galt. 

"Jeg har vært på den nye fornøyelsesparken. Jeg dro fra skolen klokken tolv, fordi da er det ikke så mange der. Jeg liker ikke alt bråket." Jeg smiler uskyldig og trekker på skuldrene. Som sagt, jeg bryr meg minimum om hva mamma sier. 

"Du kunne ha dratt rett etter skolen, ikke imens det fortsatt var skole!"

"Hva er greia? Vi får ikke flere karakterer uansett, så hvorfor er jeg nødt til  være der?"

"Fordi det er obligatorisk, Brianna." Mamma sukker og lener seg framover, med albuene på de spinkle knærne sine. "Hvem var du med?"

Jeg smiler når jeg tenker på hvor fint vi hadde det. Hvor snill han var. Kysset før karusellen. Jeg ser på den lilla kosebamsen som jeg har i fanget, og tar meg selv i å bite i underleppa mi. "Blake."

Nå gliser mamma. Det er som om hun liker Blake også, for hun smiler hver gang hun hører navnet hans. Hun ser drømmende på meg, men jeg kan se at det er noe trist i øynene hennes. "Behandler han deg bra?" spør hun så, og jeg skjønner med en gang hvorfor hun spør. Hun tenker på pappa. Han slo ikke bare oss, men også henne. Hun var for redd til å gjøre noe med det til å begynne med, men etterhvert tok hun til seg motet og ringte politiet. 

Jeg smiler svakt og legger hånden min over hennes. "Som om jeg er den eneste han har, og vil beholde meg for alltid."

Mamma smiler skjørt og sukker. "Er du forelsket i ham?"

Jeg hever øyenbrynene overrasket og presser leppene sammen. Jeg og mamma bruker aldri å snakke så mye om følelser, men for første gang på lenge synes jeg ikke det er kleint å snakke om sånt. Men overraskelsen er det ufiltrerte spørsmålet hennes. Jeg har aldri blitt spurt direkte om jeg er forelsket i Blake, og jeg har aldri sagt det høyt. Vel, det er en første gang for alt, ikke sant? "Ja."

Mamma tvinner ett hårlokk av det lyse og luftige håret hennes rundt pekefingeren sin og nikker svakt. Jeg har arvet håret mitt fra pappa, altså brunt. Det er bare Lucas som har arvet hårfargen fra mamma, men det kan kan man ikke se ettersom han er skallet. "Han er en god gutt," uttaler mamma og klør seg på kinnet. "En god gutt som har gått igjennom ting som har gjort han redd for å åpne seg til andre. Jeg vet ikke hva han har gått igjennom, men jeg vet det er ille, det kan jeg se på ham. Han er akkurat som deg."

Jeg blunker overrasket. Mamma er flinkere til å tyde folk enn jeg visste. "Lik meg? Hva mener du?"

"Du er redd for å åpne deg til folk. Du vet det kanskje ikke selv, men du liker ikke å snakke om personlige ting. Og nå har du funnet en som faktisk vet hvordan du har det, og du må holde på ham. Han er unik, vet du," smiler hun. Deretter reiser hun seg opp fra sofaen og strekker litt på seg. "Er du sulten?"