No Feelings

Kapittel 28

KAN FORTSATT IKKE TRO AT HISTORIEN ER #1!! TUSEN TAKK FOLKENS!

~Blake~

Bree hyler av glede når hun treffer alle kjeglene med tennisballen hun nettopp skøyt. Det lyder en ringelyd, og det blinker litt i lysene på boda vi står ved. Mannen som styrer spillet sukker irritert og henter ned en eller annen lilla bamse fra hylla med premier. 

"Gratulerer," harker han og rekker bamsen til Bree, som smiler stort og svarer vennlig takk. Jeg kan ikke la være å se på det nydelige fjeset hennes og de jævla glade øynene hennes. Jeg skjønner ikke hvordan hun kan være så glad etter alt som har skjedd med henne og familien sin. Det er som om hun er et lys som aldri kan bli blåst ut, hun bare fortsetter å brenne og lyse. Jeg legger merke til hvor rundt og søtt ansiktet hennes blir når hun ler, og må smile selv. 

Vent, hva faen er det du tenker på, Blake? Ingen smiler av hvor rundt og søtt ansiktet til en jente er, det er bare sært. Skaff deg hjelp.

"Jeg kaller bamsen her for Blake," flirer hun og kaster litt på håret. Det står egentlig litt til alle kanter, mest fordi det er blitt blåst opp av alle karusellene vi har tatt.

Jeg stønner fornærmet. "Jeg vil helst ikke ha en jævla bamse oppkalt etter meg."

"Jeg synes det passer perfekt. Hvis du ikke liker det, kan jeg sikkert oppkalle den etter Lance. De er begge gode å klemme."

Jeg snur meg brått mot henne og strammer kjeven. "Når har du klemt Lance?" spør jeg strengt, bryr meg ikke over hvor sjalu og sint jeg høres ut. 

Først ser hun forvirret på meg, før hun sakte men sikkert begynner å smile det velkjente smilet sitt. Hun klemmer bamsen tett inntil seg og sukker av velvære. "Jeg har ikke klemt han. Ville bare se hvordan du reagerte."

Jeg sukker irritert, men lettet, ut. Jeg vender blikket tilbake til jentene som står og stirrer på meg. Normalt sett hadde jeg allerede vært bak en av bodene med en av dem - kanskje to - og hatt en liten klineomgang i smug. Men det er normalt sett. Og normalt hører ikke hjemme hos meg lenger. Ikke når jeg er med Bree. 

~Bree~

Jeg må anstrenge meg for og ikke sukke trist når jeg ser at Blake står og ser på jentene som, veldig åpenbart, stirrer flørtende på ham. Jeg burde vel egentlig ikke være trist, for hallo-o, det er jo Blake Holland - skolens badboy og player. Men jeg har begynt å vurdere det Jenny sa til meg i valgfag-timen. Det med at han ikke lenger er så kald, at han har myknet til. At han liker meg. 
   Men det at han ser på andre jenter er som et slag i magen på meg. Eller, han gjør jo ikke noe galt, han bare ser på dem, men det er fortsatt tungt for meg å se på det. 

"Hei," sier jeg litt usikkert. Jeg rensker strupen idet han setter blikket sitt i mitt. "Hvordan visste jenta i billettboden hvem du var?"

Blake ser ut til å tenke litt, og begynner å gå mot bordene man kan sitte ved for å spise eller snakke. Han slenger seg ned på ene benken, og jeg setter meg ned på den over ham. "Jeg tror jeg har møtt henne på en fest," sier han, og jeg kjenner hjertet synke litt. "Hun er venninna til ei Simon pulte."

Jeg skjærer en grimase, klar til å la samtalen stoppe der. Det var alt jeg trengte å vite. Istedet spør jeg om noe jeg har lurt på lenge. "Hva skjer med Lance og hun Genevieve?"

Blake fnyser og legger hendene i kryss over brystet. "Han prøver faktisk å gjøre ei anna jente sjalu, han liker egentlig ikke Genevieve."

Jeg hever øyenbrynene og ser bort på jentene som Blake så på istad. "Hvilken jente prøver han å gjøre sjalu?"