No Feelings

Kapittel 38

~Bree~

Jeg trekker pusten i det vi er ferdig med trappetrinnene, og følger etter turtelduene til enda en trapp. Når vi går opp den, kommer vi opp til en takterasse, som er innredet med utemøbler, griller, busker og planter, og selvfølgelig - et hav med folk og røde kopper. Det er et bord med forskjellig drikke på litt ute ved ene hjørnet av takplassen, og jeg blir dårlig av og bare se på det. Det bringer tilbake dårlige og kvalme minner, og jeg får egentlig bare lyst til å snu på hælen og gå hjem.

Og den tanken blir backet opp i det jeg møter blikket til en person som jeg helst vil unngå for evig og alltid. Ett blikk så kaldt som vinteren i Norge, ett blikk som får meg til å fryse innvendig.

Gjett hvem.

Blake.

Han står i hjørnet av takterassen, lent mot gelenderet, med to jenter ved siden av seg. I hånda har han en rød kopp, men han ser ikke beruset ut. De to jentene som står ved siden av ham er pene, men det er for det meste sminke.

Bare øynene hans får musklene mine til å stramme seg, og en ekkel kvalme stiger opp i meg. Jeg har aldri hatt kjærlighetssorg før, og jeg visste ikke da hvor forjævlig det egentlig er. Liv virket ikke like ille som meg da hun hadde kjærlighetssorg over exen hennes, men kanskje hun klarte å skjule det bedre enn meg.

Jeg snur meg kjapt mot Lance, delvis for å slippe unna det kjølige blikke til Blake og delvis fordi jeg skal kjefte ham i hjel. "Hva søren, Lance? Du sa at Blake ikke var her!" nærmest roper jeg til han, men ikke så høyt at det tiltrekker seg oppmerksomhet.

Lance trekker likegyldig på skuldrene, som om han ikke bryr seg om at han blir kjeftet på. "Jeg synes dere burde snakke sammen."

"Kanskje du synes det ja, men har det noen gang gått opp for deg at dette ikke har noe med deg å gjøre?" hveser jeg, ignorerer det drepende blikket Liv sender meg.

"Men det er der du tar feil, Makrell, for dette har noe med meg å gjøre. Blake er min bestevenn, og jeg klarer faen ikke å se han så ødelagt som han er nå. Og som hans bestevenn skal jeg prøve å gjøre noe med det, for det er sånt venner gjør." Lance legger armen rundt Liv sine skuldre og trekker henne mot seg.

"Jeg skal ikke snakke med ham," knurrer jeg og snur meg. "Og jeg skal ikke snakke med deg heller," sier jeg spydig over skulderen min, før jeg rimelig sint går mot en av de ledige sofaene og prøver og ikke se bort på Blake og de to bimboene han står med.

Når jeg kommer fram til sofaen, slenger jeg med ned oppgitt og lener hodet bak på putene. Jeg er ikke i festhumør, og jeg vil heller ikke være her. Men nå som jeg allerede har kommet, kan jeg like så godt bare bli i noen minutter før jeg stikker av gårde igjen. Dessuten har jeg ingen å sitte på med hjem, ettersom Liv kjørte meg hit med foreldrene sine sin bil.

Gud, hvorfor kan ikke bare Blake forvinne herfra? Jeg vil ikke se han, og jeg vil hvertfall ikke se ham med jenter under armene - det tar nesten knekken på meg. Lance driver og sier at han er ødelagt, trist og sint, men for meg virker han helt fin. Faktisk kler han de mørke ringene rundt øynene hans, og jeg forbanner alt og alle for at jeg ikke kler det.

"Hey," sier plutselig en stemme, og jeg er rimelig sikker på at den var rettet mot meg. Jeg ser meg til høyre, og finner en brunhåret gutt med gyldenbrune øyner og briller. Jeg ser godt at han ikke er like muskuløs og høy som Blake og Lance, men han er definitivt kjekk. "Du ser ut til å trenge litt drikke. Skal jeg hente noe?"

Jeg rister på hodet og fnyser. "Nei, jeg drikker ikke."

Han sukker, nesten lettet. Jeg hever øyenbrynene mot han, noe som får han til å smile søtt. "Jeg drikker ikke heller, skulle bare sjekke om det var noen andre her som meg." Han rekker ut hånda mot meg, og rundt håndleddet har han en svart klokke. "Jeg er Miles."