No Feelings

Kapittel 22

~Bree~

"Sebbegutten da, du kan ikke være sånn en pyse," sukker Liv og dytter Sebastian vennskaplig i skulderen med albuen sin. De sitter begge i senga til Jenny. "I morgen - på skolen, skal du be ham med ut. Ikke som en venn, men som noe mer. "

Sebastian gir i fra seg en ereglig lyd og lar seg selv falle ned i senga. "Hva om han sier nei?"

"Hva om han sier ja?" skyter Jenny inn, litt fraværende. Hun sitter i den brune stresslessen som står ved vinduet hennes, og trykker kjapt på PCtastaturet. Nå og da gløtter hun opp på oss, og til blikket å dømme så ser det ut som om hun synes vi er komplette idioter som snakker om Logan liker Sebastian eller ikke. "Du må ikke være så negativ, Sebbemor. Uansett så kan jeg se at Logan digger deg. Han skjuler det ikke akkurat så godt."

Sebastian sukker og ser skulende bort på Jenny, som sitter hengslengt i stolen med øynene på PCskjermen. Hun har faktisk på seg briller, noe som jeg egentlig ikke visste at hun trengte. "Vet du, jeg begynner å gå lei av kallenavnene dere har på meg. Sebbegutten, Sebbebassen, og nå Sebbemor? Vil dere se meg gråte?"

Jeg snøfter. "Jeg vet du liker kallenavnene, Sebbebassen. Like mye som jeg vet Logan liker deg."

Sebastian sender et oppgitt og skulende blikk på kurs til her jeg sitter, inntil døra til rommet til Jenny. Hun har et teppe som gulv, så det er ikke vondt å sitte her. Dessuten har Sebastian og Liv tatt hele senga for seg selv, og Jenny sitter som et dovendyr borte i stresslessen - og gir meg null plass. 

"Nå som vi har klarnet det, vil jeg gjerne snakke om noe annet," stotrer Liv, og setter seg litt opp i senga for å få øyenkontakt med meg.

"Hva da?" spør jeg, ikke så veldig interessert. Det er sikkert noe om den nye gutten hun liker. 

"Deg," sier hun. Jeg hever øyenbrynet, og gløtter bort på Jenny som nå følger med på samtalen. "Jeg prøvde å ringe deg i hele går, men du tok den ikke. Hvor var du, egentlig?"

Åh, nei. Jeg hadde sett at Liv hadde ringt igår, men det var ikke før jeg kom hjem fra Blake klokken 16:00. Jeg hadde tenkt til å ringe henne opp, men så distraherte mamma meg med at Alex hadde sendt røntgenbilder av fosteret som er inne i magen til kjæresten hans, Phoebe. Også spiste vi, jeg var litt sammen med Lucas og mamma, også la jeg meg tidlig. Jeg ble veldig utslitt etter å ha lest så mye hjemme hos Blake. 
   Og ja, vi leste bøker hjemme hos ham, IKKE noe annet. Så har vi fått det klart.

"Jeg var faktisk med Blake," mumler jeg. Det er ingen vits å lyve til vennene mine, uansett hvilken reaksjon de får av det jeg sier. Sebastian reiser seg kjapt opp fra senga, med Liv rett etter seg. Jenny tar brillene opp i håret, og ser på meg med et vantro blikk. 

"Hva sa du?" sier de alle i kor, nesten som om det er øvd inn. Det ser ikke ut som om de merker det engang, det eneste de ser på er meg - som om jeg plutselig har en snabel i ansiktet istedet for en nese. Bare for å forsikre meg, tar jeg meg sakte til ansiktet. 
Nope, den samme gamle nesa mi er fortsatt der. 

Jeg trekker på skuldrene uskyldig. "Ja, jeg møtte på ham, også bare hang vi sammen, liksom," mumler jeg og prøver å få øyenkontakt med alle sammen. 

"Og hva gjorde dere?" spør Jenny, og om jeg ikke hadde visst bedre, hørtes hun faktisk litt oppspilt over idéen med meg og Blake sammen. 

Jeg skal til å si at vi satt og leste og diskuterte bøker, men nei - Blake vil ikke at noen skal vite det. Da er jeg visst nødt til å lyve for vennene mine uansett, da. "Han lærte meg å skyte med pistol," plumper det ut av meg, og det er like før jeg smeller hånda over munnen min i sjokk over hva jeg nettopp sa. Lærte meg å skyte med pistol?