Robin packalen a true friend (NORWEGIAN)

Del 1

heei

Da skal jeg begynne å skrive historie. Det er den første jeg skriver, men jeg håper dere liker den. Jeg kommer til å bruke Ditt navn. Jeg kommer også til å skrive i "jeg" form.

Du og Robin er 16

Det er sommer og, Du har netopp flyttet til Turku i Finnland, Du er 16 år gammel, Du har en lillebror som heter Elias. Han er 10 år gammel. Foreldrene dine er ganske rike. Så du får som regels det du vill. Men du er ikke en snobb liksom. Du har ikke rukket og få noen venner enda, siden du natopp har flyttet hit. Og det er sommer ferie,

D/N POV:

Jeg går nedover de lange og mørke gatene. Jeg hører på Justin bieber - all around the world på full guffe i ørene. For å si det sånn jeg liker ikke disse gatene så bra på kvelden. Men ville bare ta en gåtur rundt her, for og se hvordan ting er og hvor alle butikkene er. Jeg fant vell ikke så mye fint. Jeg tror nok at alle butikkene ligger inne i byen. For og være ærlig så liker jeg ikke mørket så veldig godt. Du vet liksom ikke hva det skjuler. Det kan jo skjule alt mellom himmel og jord. La oss håpe at det skjuler Justin Bieber uten en T-kjorte. Det hadde jo vært digg. De fine tankene mine blir brutt av at jeg ser noe som beveger seg i mørket. Jeg hører at lydene kommer nærmere og nærmere Jeg kan se en skygge. "Vær så snill gud, la det være Justin Bieber uten en T-kjorte" ber jeg stille. Kanskje det er nå jeg skal begynne å løpe. Jeg tar sats og begynner og løpe. Jeg ser at personen begynner å løpe etter meg. "hvorfor var jeg ikke mere aktiv i gymtimene" tenker jeg mens jeg løper ned gatene. Det begynner bare og bli vanneskelig og bevege beina. Jeg kjenner at melkesyren begynner og komme. Jeg begynner bare og løpe saktere. Jeg ser bak meg, og personen kommer bare nermere og nermere. Tankene mine går bare mere og mere i surr. Jeg kan ikke gi opp nå. Personen er nå rett bak meg. Men jeg kan ikke se annsiktet for mørket skjuler det. Han tar tak i meg og holder meg fast. Han dytter meg hardt ned i bakken. "Faen det gjør vondt" skriker jeg til han. Ohh kanskje jeg skal skrike "god ide D/N" mumlet jeg stille. "hva sa du" sier den mørke stemmen. Jeg svarer ikke på det han sier, men jeg negynner heller å skrike. "hvorfor kunne det ikke bare vært justin bieber uten en T-Kjorte som kom ut av den skogen" tenker jeg. Jeg fortsetter og skrike "HJEEELP, NOEN HJELP MEG". Men det kommer jo ingen. Jeg har så lyst til og gi opp. Jeg lukter noe rart. Plutselig får jeg en klut foran munnen og alt blir svart. Det siste jeg tenkte er at "Nå dør jeg".

Jeg åpner øynene, jeg ligger i et hvit rom. Mamma og pappa sitter på hver sin side av sengen. Elias sitter på en sofa som er på den andre siden av rommet. Alle sammen sover, "Mamma, våkne" hvisker jeg stille, for og ikke vekke de andre. Hun åpner øynene sakte og ser opp på meg. "D/N du er våken" sier hun med en høy stemme som får alle de andre i rommet til og våkne. Først klemmer mamma meg. Så klemmer pappa meg. Også til slutt den lille søte lillebroren min, som kan være den mest irriterende dritt ungen i verden. Men hei, han er jo lillebroren min. "hvordan går det" spør mamma , mens pappa går og henter en lege. " jeg føler meg egentlig ganske bra jeg" sa jeg og smilte svakt til henne. Pappa og legen kommer gående inn i rommet. "hei D/N, jeg er doktor svendsen, du er heldig som sitter her idag". sier han med den rare doktor stemmen hannes. "Hva skjedde egntlig" spørr jeg. "Du ble forfulgt på gaten av en mann. Han kom etter deg, og dopet deg ned, hvis ikke den unge gutten som reddet deg hadde vært det. Så hadde du vært død nå." svarte han. Jeg kan ikke huske en ung guttt. Hva snakker han om. "hvar det en der som reddet meg. Jeg så ingen jeg. " svarte jeg veldig forvirret. "Han kom etter du hadde besvimt". Hva hadde en annen gutt reddet meg. Han må jeg jo møte. "kan jeg få snakke med han, og takke han liksom?" spør jeg og ser på doktoren. "Ja det kan du, han sitter på gangen" sa han og gikk ut av døren. Noen få minutter senere så åpney døren seg. Inn kom doktoren og bak han kom gutten som reddet deg. Alle gikk ut av rommet. "si ifra hvis du trenger noe D/N" var det siste mamma sa før hun gikk ut av rommet. Gutten satte seg ned i den ene stolen ved siden av sengen. Jeg så på han og han så på meg. "Jeg er Robin. Robin Packalen" sa han med den deiligste stemmen jeg noen gang har hørt.

Ja det var det var del 1 det.

Jeg vet at den er kjedelig, kort og dårlig, men jeg må bare komme meg litt inn i historien selv

Hva synnes dere?

Er det noe jeg kan gjøre bedre?

Noen ideer ?