Falle for deg? (Justin Bieber fan-fiksjon)

Kapittel 1 - Det første møtet

Kapittel 1 - Det første møtet

14. juni

Los Angeles = nytt hus, nytt sted, nye venner. Nytt liv?

skrev jeg ned på den første siden i den tomme, hvite notatboka. Jeg tenkte meg om. Skulle jeg virkelig skrive ned alle følelsene mine i denne boka? Tenk om jeg mister den, tenk om noen finner den og leser alt, tenkte jeg og slo pennen min ned i bordet. Opp og ned. Hadde mamma vært her, hadde hun blitt irritert. Det er kanskje derfor hun ikke er her?

En tåre trillet ned kinnet mitt ved tanken av mamma. Hvorfor akkurat mammaen min? Jeg er ikke sterk nok til å gå gjennom denne smerten. Jeg trenger deg, mamma. Jeg tørket bort tårene mine som hadde trillet ned kinnene.

Jeg slo boka hardt igjen. Jeg klarer det ikke, jeg er for svak. Tankene svirret rundt i hodet mitt. "Jeg trenger deg, mamma," mumlet jeg lavt til meg selv og så ut det store soveromsvinduet mitt, rett ned på svømmebassenget. Jeg har akkurat flyttet. Jeg liker det, men alle minnene med mamma er på en måte borte nå. Alt.

Tankene mine ble brutt av storebroren min, Tomas, som kom inn på rommet mitt. "Hanna, jeg får besøk av en gutt som ikke bor altfor langt unna. Du kan godt være med oss, hvis du vil da," sa han rolig. Jeg snudde meg litt.

"Takk, jeg kommer kanskje senere." Jeg smilte til ham. "Greit," sa han før han gikk. "Tomas, vent!" "Ja?" Jeg smilte litt av tanken. "Gi beskjed om dere skal spise, da kommer jeg med en gang!" Jeg hørte at han lo. "Jada." Idet han hadde sakt det, ringte det på, og jeg kunne høre at han løp ned trappene.

Jeg reiste meg opp og ristet litt på hodet mens jeg smilte, før jeg gikk for å lukke døren. Jeg så ut over det store, tomme rommet mitt. Familien min hadde penger, og det syntes. På alt. Hus, bil, klær, ja, alt. Mamma var designer. En designer elsket av hele verden. Folk fra alle kontinenter bruker klærne hennes, og det var dyp sorg rundt om i hele verden da hun gikk bort. Minnesermonier, blomster, alt. Det gjorde godt, men samtidig vondt. Det å bli mint på mamma hver gang jeg gikk ut, eller hver gang jeg var på Internett for den saks skyld. Noen ganger skulle jeg ønske vi var en normal familie på fire, men det kommer vi aldri til å bli. Hvertfall ikke nå etter mammas bortgang.

Pappa er skuespiller. Han er ofte på jobb, og mye ute og reiser. Av og til for mye på jobb og for lite hjemme, men jeg har forståelse for ham. Mamma sin død var hard for ham, kanskje hardest for ham. Det var kvinnen han elsket, og han var mannen hun elsket. Det var lett å finne ut av og lett å se på hvordan de så, snakket og var mot hverandre.

Etter en stund, gikk jeg ut av rommet mitt og ned til kjøkkenet for å finne noe å spise. Jeg åpnet kjøleskapet og tok ut et par pizzastykket fra igår som jeg la inn i mikrobølgeovnen. Jeg spratt opp på kjøkkenbenken og dinglet med beina.

"Dette er kjøkkenet," hørte jeg Tomas si før han kom inn. "Hanna, jeg hørte ikke at du kom ned." Han smilte til meg. Jeg bare trakk på skuldrene. "Justin, dette er lillesøsteren min, Hanna. Hanna, dette er han fyren jeg snakket om, Justin," introduserte Tomas.

Jeg hoppet ned fra kjøkkenbenken i det mikroen plinget. Jeg åpnet den før jeg snudde meg tilbake. Han strakte ut hånden sin, og jeg tok den. "Hyggelig," sa jeg og så ham inn i de nøttebrune øynene hans.

"Takk, det samme." Han smilte til meg, og jeg rødmet smått. Jeg trakk hånden min til meg og tok ut tellerkenen fra mikroen og gikk og satte meg ved kjøkkenøyen.

Jeg spiste i stillhet mens jeg hørte på det Tomas og Justin snakket om, ikke det at jeg forstod sammenhengen, men hva annet kunne jeg gjøre? "Hanna, tok du de siste stykkene?" spurte Tomas da han stod med ansiktet inn mot kjøleskapet.