Falle for deg? (Justin Bieber fan-fiksjon)

Kapittel 17 - På Toppen

Kapittel 17 - På Toppen

1. september

"Vi må ta den!" Mia pekte opp på den største, og skumleste attraksjonen i hele parken. "Aldri i faen," mumlet jeg, og hørte både Mia, Eric og Justin sin latter. "Den er ikke så skummel," prøvde Justin seg, men jeg så bare dumt på ham. "For ei jente som har høydeskrekk, og er livredd for ting som det, jo." Han bare lo, og filklet fingrene sine inn i mine, og kysset pannen min.

"Jeg sitter vedsiden av deg, okay?" Jeg så dramatisk opp på ham. "Nei er nei," sa jeg overbevisende, som virket til å funke dårlig. "Kom igjen da, Hanna. Den et faktisk ikke så ille." Nå var det Eric sin tur til å prøve å overbevise meg. "Se da. Den gutten kan ikke være mer enn åtte år." Mia pekte mot en gutt som gikk oppi en av vognene, noe som fikk magen min til å endre form. "Han er ikke så liten," prøvde jeg meg. "Kanskje ni, toppen ti. Du er hvert fall eldre." Mia gliste, og viste at hun hadde klart å overtale meg nå. Jeg er svak for alt som har med yngreåringer som er tøffere enn meg.

"Okay da, men du," jeg så opp på Justin, "må love å holde meg i hånden hvert eneste sekund, uansett hvor hardt jeg klemmer, okay?" Han nikket glisende, og vi gikk bort til attraksjonen som var min største frykt.

"Faen, hva er det du har tatt meg med på," mumlet jeg spørrende da vi satt fastspente, jeg vedsiden av Justin foran Eric og Mia. "Minne for livet," sa han smilende og tok hånden min, og før jeg viste ordet av det, begynte den å gå. "Dette er ikke så ille da," sa jeg fornøyd på vei oppover. "Husk at vi skal ned igjen også," sa Justin ertende, og gav hånden min et klem. "Gledesdreper," mumlet jeg og sendte ham et blikk. "Realitet vil nå jeg si." Han bare lo en søt latter, og så bort fra meg. 

Beina mine begynte å skjelve litt, og jeg ble enormt ukomfortabel der jeg satt, ved siden av Justin. Jeg har alltid hatt noe i mot berg-og-dalbaner, og idag er intet unntak. "Slapp av, Hanna. Det går fint. Det er ikke sånn at vi ikke kommer oss ned igjen, eller noe," sa Justin rolig til meg. Jeg bare nikket rolig, og klemte hånden hans hardere, da hele vognen plutselig stoppet opp.

"Justin?" Jeg så spørrende bort på han. "Dette er vel ikke en del av selve tingen? Det er ikke meningen den skal stoppe?" Han så ned på bakken, og prøvde sikkert å få et overblikk. "Justin, svar meg," sa jeg litt irritert. Da snudde han hodet sitt mot meg. "Nei, dette er ikke en del av denne dritten," mumlet han, tydelig irritert. "Faen."

"Hanna, hva faen skjer?" Jeg snudde meg rundt, og møtte blikket til en skremt Mia. "Den stoppet?" Jeg så spørrende på henne. "Hanna, ikke tull. Dette er faen meg ikke gøy!" Jeg sukket, og risttet på hodet. "Jeg vet, men den stoppet jo? Hva ville du at jeg skulle si?" Hun bare så tomt på meg. "Sant, du vet ikke. Jeg er livredd, Mia, men hva skal jeg gjøre? Hoppe ned, og drepe meg selv? Tror ikke det." Jeg kjente jeg ble mer irritert, så jeg snudde meg rundt for å slippe å gjøre vondt verre. 

Justin tok den ene armen sin rundt meg for å gjøre meg mer komfortabel. "Hei vennen, det kommer til å bli bra," mumlet han, og kysset hodet mitt. Jeg bare satte meg nærmere ham i vognen, og lente hodet mitt på skulderen hans. "Hvordan? Det er ikke slik at jeg har særlig lyst til å fortsette her," mumlet jeg rolig. "Jeg vet, og det skal vi ikke heller. En eller annen gang må de jo komme å hente oss av, okay?" Jeg bare nikket, og gjorde meg selv mer komfortabel. 

"Vet dere hva som skjer?" En  mann i førtiårene snudde seg til oss og spurte. "Aner ikke," svarte Justin og prøvde å holde seg uoppdaget. "At de ikke prøver å få oss ned er jo sinnsykt," sa han til oss. "Jeg vet. De burde hvert fall gitt oss noe informasjon. Det er ikke slik at vi kan lese tanker," sa Justin. Mannen nikket rolig. "Vi får håpe på det beste," sa han, og snudde seg rundt. Jeg smilte opp på Justin, for å prøve å lette på stemningen. "Du vet, jeg er sykt glad at siden dette skjedde, så har jeg deg her," sa han, og kysset hodet mitt. Jeg rødmet, og gjemte hodet mitt. "Jeg er glad for at du er her også," sa jeg, og la til en liten latter i slutten. Han bare flirte, og gav meg en side klem.

♛♛♛♛

"Okay, nå er jeg dritt lei," mumlet jeg, etter sikkert en time på toppen av den dumme berg-og-dalbanen. "Og jeg fryser i tillegg," la jeg til. "Jeg også," mumlet Justin. "Hanna," hørte jeg Mia si fra bak meg. "Ja?" Jeg snudde meg, og så rett på Mia som satt så nær Eric hun kunne. "Aner du hva klokka er?" Jeg trakk på skuldrene. "Justin, hvor mye er klokka?" Han så ned på håndleddet sitt. "Halv seks," sa han, og snudde seg mot Mia og Eric. Hun bare nikket, og begynte å skjelve. "Er du kald," spurte jeg flirende. Hun bare så dumt på meg, noe som fikk både meg og Justin til å le. 

Det var da vi hørte noen snakke rope høyt. Jeg satte meg ned normalt igjen, og så ned. "Hvis en tommel om dere hører meg," sa mannen som stod nede på bakken. Alle gjorde som han sa. "Dere vil nå bli hentet ned! Det vil ta tid da vi kun kan ta to om gangen!" Jeg bare fnyste, og sukket av det han fortalte oss. 

Fem minutter senere, kom det to brannmenn opp, og begynte å hjelpe de to som satt i den fremmerste vognen ut. Jeg lente meg litt ut for å se hvor mange som var foran oss. "Det er fader meg fem vogner foran oss," sukket jeg og la hodet mitt på skulderen til Justin. "Ærlig talt så bryr jeg meg ikke. Jeg er bare glad for at de behandler oss normalt, at vi liksom ikke er første prioritet. Det ville vært idioti i mine øyne," sa han. "Jo ja, men i dag skulle jeg faktisk ønske det," mumlet jeg og satte meg rett opp. "Tenk på de andre da, Hanna. Det er ikke gøy for dem heller." Jeg bare så sjalu på de to ungene, som forresten var de eneste ungene i hele vogntingen, gå ned trappene, innerst ved gelenderet. 

"Hanna, ikke klag," hørte jeg Mia si bak meg. Et smil formet seg om leppene mine. "Hvorfor?" Jeg snudde meg og smite. "Dere får komme ned før oss, okay?" Jeg bare lo og ristet på hodet da brannmennene kom opp igjen, og begynte å hjelpe de to neste ned.

♛♛♛♛

"Herregud, jeg lever," sa jeg lettet da jeg kom ned på bakken igjen, totalt fjern på at det var samlet seg enormt med fans og paparazzier der. "Whops?" Jeg tok hånden til Justin for å ikke komme meg bort. "Send en melding til Mia, og si at vi måtte gå. Vi møter de hjemme hos meg, okay," spurte Justin befalende. "Yes sir," sa jeg og dro opp mobilen min fra lommen, og skrev meldingen.

"Justin Bieber, og Hanna David, sant?" Jeg snudde meg, og så rett på to svære sikkerhetsvakter. Jeg  nikket, og smilte skjevt. "Vi skal bare hjelpe dere ut, og bort til bilen deres, fordi jeg regner med dere kjørte ut hit selv?" Justin nikket, og smilte takknemlig. "Bra, okay. Da går vi," sa den andre, og stilte seg foran oss, mens den andre stilte seg bak oss. Jeg var anspent i kroppen, og klemte hardere på Justin sin hånd. Han gjorde meg tryggere, og det liker jeg. Han var beskyttende, på en måte. 

"hvor står dere parkert?" Sikkerhetsvakten som stod foran oss, snudde seg. "Der bort," svarte Justin, og pekte på bilen som var parkert så nærme inngangen som vi fikk til. "Flott." Han snudde seg igjen, og gikk mot den. Justin tok armen som jeg holdt i, over skuldrene mine (bilde i sidebaren), mens vi gikk mot bilen. 

"Sånn," sa den forrerste sikkerhetsvakten da vi kom fram. "Tusen takk." Justin ristet hånden hans, og smilte vennlig. "Ingen årsak. Dere må ha en trygg vei hjem igjen." Han smilte, og det samme gjorde den andre mannen. "Det skal vi. Tusen takk, igjen," sa Justin flirende. 

Vi satte oss inn i bilen, og begynte å kjøre hjem over.

---

Yay, jeg fortsetter, hihi....

Hva vil dere skal skje videre??

Stem/kommenter? :)