Falle for deg? (Justin Bieber fan-fiksjon)

Kapittel 14 - Kaffe?

Kapittel 14 - Kaffe?

24. august

"Tomas," sa jeg glad da jeg stormet inn i rommet hans på sykehuset klokken halv ni om morgenen. "Hanna," sa han hest, og gav meg et vagt smil. Jeg klemte ham, noe som gjorde at han stønnet. "Unnskyld," sa jeg fort, og trakk meg unna. "Det går fint." Han dro meg inn i en klem til, denne gangen forsiktig, og på hans måte. Jeg satte meg ned i stolen jeg hadde suttet i igår, og bedt om at han måtte overleve. "Hvordan har du det?" spurte jeg, og tok hånden hans i min. "Mildt sagt jævlig. Jeg husker ingenting fra rett før kollisjonen, og selvfølgelig ingenting fra tiden etter. Er det rart at jeg føler meg litt, jeg vet ikke, fortapt?"

Jeg så på ham, før jeg ristet på hodet. "Jeg tror ikke det, men du bør prøve å tenke at det ikke var din skyld, og at det kommer til å gå bra. Du overelever jo med en brukket fot." Jeg prøvde å lette på stemningen, noe som fungerte delvis.

"Har du hørt fra Lauren, foresten? Jeg dør etter å få sett henne," spurte han plutselig. "Uh, pappa snakket med henne igår etter ulykken, og hun var ganske fortvilt og virket stressa, men jeg vet ikke når hun kommer hjem, men mest sansynlig i dag." Jeg stoppet opp, og tenkte over det jeg akkurat hadde sakt. "Glem det jeg sa, spør pappa. Han vet det sikkert." Jeg flirte av meg selv, og det fikk Tomas til å flire også. Yes. "Okey."

I det han sa det, åpnet døren til rommet seg, og pappa steg inn. "Neimen, Hanna. Er dette den Hanna-en jeg vil få se senere også?" Jeg så spørrende på ham, men fant fort ut hva han mente. "Morsom du, og nei. Justin, praktisk talt, dro meg ut av sengen da klokken slo syv fordi han hadde sett meldingen din." Pappa lo, og satte seg ned i sofaen som stod inntil den motsatte veggen av den sengen stod inntil. "Det er lov til å drømme." Jeg lo av blikket hans mens han tok en slurk av kaffeen sin.

"Pappa, vet du når Lauren kommer hjem?" spurte Tomas etter en stund med stilhet. Pappa tok øynene sine opp fra avisen han leste. "Hun skulla ta første fly hjem fra Texas i dag, og det går vist rundt ti, så en eller annen gang etter det, tenker jeg," sa pappa, og så medlidene på sønnen sin som så ut til å ha det vondt. "Klokken ti Texas tid, eller klokken ti Cali tid?" spurte Tomas. "Cali tid." Pappa reiste seg, og kom mot oss.

"Hei, jeg går og finner meg noe å drikke. Vil dere ha noe i kantinen?" Begge ristet på hodet. "Nei vel. Snakkes snart." Jeg reiste meg opp, og lot vesken min henge på skulderen, mens jeg gikk ut av rommet og ned til kantinen.

Jeg var i merkelig godt humør, men kanskje ikke så rart etter hvordan gårsdagen endte med å bli. Jeg hadde nå en kjæreste, og ingen viste om det. Egentlig litt godt, men at det kommer til å være den veien lenge, tviler jeg på. Det er The Justin Bieber vi snakker om her, og han har ikke et sekund med privatliv per dag.

"Kan jeg hjelpe deg med noe?" spurte kantinedamen, sikkert i trettiårene, brunt, oppsatt hår, knallblå øyne og hvitt forkle. "Ja. Jeg skulle gjerne hatt kaffe. Bestiller jeg det her?" spurte jeg, og følte meg umiddelbart dum. Hun smilte til meg. "Du betaler her, får en kopp, og fyller på selv i maskinen der borte." Hun flirte litt, og jeg bare smilte skjevt til henne for å dekke over flauheten min. "Ah, ok. Hvor mye?" spurte jeg og fant fram lommeboken min. "25 kroner."

Jeg nikket, og fant fram en tjuekroningen og fem enkroninger. "Takk skal du ha," takket damen. Jeg nikket, og tok i mot kaffekoppen og gikk for å fylle den. Så langt bra, tenkte jeg da jeg kom på at ingen hadde oppdaget at jeg var her nede. Jeg sukket, og gikk mot heisen.

"Drikker du kaffe?" utbrøt pappa da jeg kom opp. "Hæ?" Jeg så spørrende på ham, og hørte at Tomas flirte. "Du liker ikke kaffe." Jeg så bare dumt på han, og satte meg ned i sofaen. "Siden når?" Jeg smilte. "Siden lenge siden. Jeg likte ikke kaffe da jeg var femten, men jeg er nitten, så jeg bare tenkte at jeg måtte prøve, og jeg likte det." Jeg tok en slurk av kaffen min. "Har du sett at hun har drukket kaffe før," spurte pappa Tomas. "Nei, overraskende nok."