Falle for deg? (Justin Bieber fan-fiksjon)

Kapittel 13 - "All That Matters"

Kapittel 13 - "All That Matters"

Da vi kom inn i lobbyen til sykehuset, fikk vi umiddelbart øyer på oss. I situasjoner som dette skulle jeg ønske at jeg var normal for en gangs skyld. Ikke ta meg feil; jeg elsker jobben min og det jeg driver med, men det kan bli mye til tider.

Jeg kjente at Justin klemte hånden min mens vi gikk bort til disken. "Hva kan jeg hjelpe dere med?" spurte den gråhårede, gamle damen. "Jeg skal besøke Tomas David," mumlet jeg og så på henne. "Kun familie er tillat som besøkende til han," sa hun etter at hun hadde sett gjennom noen papirer.

"Jeg er lillesøsteren hans," sa jeg rolig, ikke i humør til å hisse meg opp. "Og han?" Hun nikket mot Justin. "Kjæreste. Han er familie, pluss at han er en av Tomas sine beste venner." Hun nikket rolig. "Okey. Rom 508." Jeg smilte takknemlig til henne, og gikk mot trappene. "Hvorfor tar vi trappene?" spurte Justin flirende. "Fordi jeg har noe i mot heiser," sa jeg og smilte smått. Han bare lo, og vi startet å gå opp trappene til femte etasje.

"Hvorfor er det så tungt å gå opp trapper?" klagde jeg da vi var i tredje etasje. "Det er ikke det om du er i så god form som meg." Justin blunket selvsikkert til meg, og jeg himlet øynene mine tydelig, og før jeg viste ordet av det, hadde han løftet meg opp i brudestilling. "Justin," lo jeg og sparket med beina. "Nå må du bestemme deg. Gå eller bli bært." Han prøvde å holde maska, men mislyktes totalt og brøt ut i latter. "Jeg sa aldri at jeg vill bli bært, pluss, vi er inne i et sykehus, kjære deg." Jeg smilte til ham, og lente meg til brystet hans.

Da vi kom opp, satte han meg ned, og åpnet døren for meg. "Femhundredeogåtte," mumlet jeg til meg selv, og gikk til høyre i korridoren til jeg så pappa. "Hey," sa han rolig og dro meg inn i en lang klem. "Hvordan har han det?" spurte jeg etter å ha dratt meg unna. "Han er i kunstig koma, men de regner med at han vil våkne opp i løpet av natten og morgendagen. Jeg nikket rolig, og kjente at Justin tok armen sin rundt meg. "Kan jeg gå inn?" Pappa nikket til svar, "men det er kun lov at en er inne på en gang."

Jeg snudde meg til Justin, som nikket før jeg i det hele tatt fikk spurt. "Takk," mumlet jeg, og smilte smått. Jeg gikk inn døren, og det første som møtte meg var en irriterende pipelyd. Veggene var hvite, og tomme, og det var ikke et bilde å se. Det strømmet lys inn fra de gigantiske vinduene som dekket en hel, halv vegg. Det var noen gule, stygge gardiner, men de hang bare som pynt på siden av vinduene.

Tomas lå i en seng som var plassert midt på den ene langveggen. Den høyre foten hans var dekket av gips. Han hadde en bandasje rundt hodet sitt, og noe greier festet til brystet.

Jeg studerte ham, og likte ikke det jeg så foran meg. Jeg gikk rolig mot sengen, og satte meg forsiktig ned på stolen som var plassert der. Hånden hans lå åpen, så jeg tok den og hadde et svakt grep om den. "Ikke forlat meg nå," mumlet jeg, selv om legene hadde fortalt pappa at han ville våkne igjen. Til tross for det, så hadde jeg mine tvil. Alle vet jo at det ikke er hundre prosent sikkert at han vil våkne igjen, selv om legene har sagt at han vil.

Jeg ristet fort av meg tanken, og så ned på han igjen. Slik satt jeg i hvert fall førtifem minutter. Det var godt og bare kunne ha nærkontakt med ham, og vite at han mest sannsynlig ville våkne igjen.

Jeg sukket, før jeg reiste meg opp, og bøyde meg ned for å kysse hodet hans. "Elsker deg," mumlet jeg, og snudde meg for å gå ut.

"Hvor er Justin?" spurte jeg da jeg kom ut fra rommet hans. "Han måtte ned til studioet fordi det var noe som kom i veien, men han sa at jeg måtte fortelle deg at du kunne ringe ham uansett hvor han var, hva klokka var. Han bryr seg om deg Hanna, ta vare på ham." Jeg sukket, og satte meg ned ved siden av ham og lente hodet mitt til skulderen hans. "Jeg vet," mumlelt jeg og så opp. "Er dere sammen?" spurte han, og jeg kunne høre smilet i stemmen hans. "Ikke ennå," sa jeg og flirte over hvor barnslig han kunne være til tider. "Vet Lauren om dette forresten?" Jeg så på ham. "Faen, oi, unnskyld. Nei, jeg har ikke ringt henne. Kanskje jeg burde gjort det?"