Falle for deg? (Justin Bieber fan-fiksjon)

Kapittel 5 - Paparazzier skaper alltid problemer

Kapittel 5 - Paparazzier skaper alltid problemer

6. juli

"Nei," sa jeg til meg selv, ut i rommet mitt. "Jeg er ikke forelsket," fortsatte jeg mumlende. Jeg sukket og så ned på fingrene mine som lå fikset i fanget mitt. Jeg reiste meg og gikk mot altandøren og åpnet den før jeg gikk ut på balkongen. Jeg lukket døren etter meg og så utover omgivelsene. Det var fint når det var mørkt. Bassenget var lyst opp av lysene og det var ikke et vindkast. Det var en perfekt sommerkveld.

Jeg tok armene i kryss og klemte meg selv litt, jeg var ikke kald, men jeg likte det. Det fikk meg til å føle meg mer trygg, på en måte.

Jeg satte meg ned på stolen som stod der og tenkte over alt som hadde skjedd de siste dagene. Justin Bieber. For tre uker siden kjente jeg ham ikke. Nå er han en av mine beste venner, en jeg er på vei til å falle for. Hardt. Liker jeg det? Nei, langt ifra.

Jeg sukket og tok et siste blikk over hagen, før jeg gikk inn til rommet mitt igjen. Jeg skjekket iphonen min som jeg hadde i hånden. Fire. "Jeg er jo ikke trøtt," mumlet jeg til min store overraskelse over at klokken var fire på natten, eller burde jeg si morgenen? Jeg lukket opp macen som lå på sengen og gikk på twitter. Egentlig viste jeg ikke hvorfor jeg alltid gikk på twitter, det var bare hat der uansett. Slik var det hvertfall, og en vane er vond å venne.

@hannadavid
can't sleep and i'm not even tired. ugh

Skrev jeg og tvitret det. Etterpå logget jeg ut, søkte på netflix og satte på pretty little liars.

Det var på det mest spennende i en av episodene da jeg kjente mobilen min vibrere. Jeg tok den opp i hånda mi, øynene fremdeles klistret på skjermen, før jeg så ned på telefonen. Justin, stod det og jeg kjente umiddelbart en følelse inni kroppen jeg ikke hadde kjent før. Det var en god følelse, ikke missforstå meg, men jeg likte det ikke. Jeg vil ikke være forelsket. Jeg satte det jeg så på, på pause og låste opp telefonen min.

Justin

Våken?

Jeg flirte litt av meldingen, men jeg svarte.

Meg

Ja. Du da?

Skrev jeg og sendte uten å tenke meg om hva jeg egentlig hadde skrevet. Faen, tenkte jeg og facepalmet meg selv.

Justin

Neh, jeg skriver i søvne. Skjer?

Meg

Whops.. Ser på pll, du?

Da jeg hadde sendt meldingen, låste jeg telefonen og satte episoden på play igjen. Knærne mine var trukket helt opp til brystet mitt og jeg så på gjennom beina mine. En ting var sikkert, og det var at jeg var utrolig lettskremt. Jeg takler ikke å se på skrekkfilmer, så hvorfor jeg ser på dette er uforståelig.

♛♛♛♛

Jeg våknet brått av at telefonen min plinget og av lyset som kom inn gjennom vinduet. "Shit," mumlet jeg og tok macen igjen og la den på nattbordet. Jeg må ha sovnet mens jeg var oppe, tenkte jeg og tok tak i mobilen min. "Halv ett," sa jeg frustrert og spratt opp, ut av sengen min før jeg løp ned trappene til stuen før jeg gikk til kjøkkenet.

"Der har vi dovendyret jo," sa pappa og lo. Jeg bare stirret på ham før jeg satte meg ned ved kjøkkenøyen og begynte å spise kornflaksen pappa hadde satt fram.

"Sovet godt," spurte han og satte seg ned på den andre siden. "Helt greit," sa jeg og fortsatte å spise. Han bare trakk på skuldrene. "Hei, Hanna, jeg skal en tur på jobb nå, og jeg vet ikke når jeg kommer hjem," sa han og så på meg. "Ok," mumlet jeg med lite entusiasme. "Jeg er så lei meg for at jeg ikke er hjemme hele tiden, men det er jobben min," sa han og så foratåelsesfullt på meg. "Jeg vet, jeg vet," sa jeg og ristet litt på hodet.