Falle for deg? (Justin Bieber fan-fiksjon)

Kapittel 9 - Sommerfugler, nei, fyrverkeri

Kapittel 9 - Sommerfugler, nei, fyrverkeri

3. august

"En gang til," hørte jeg Ryan rope mens jeg stod tett inntil Justin. Det var enormt intimt, og jeg var veldig nær på å le, men klarte å holde det inne. "Perfekt posisjon av begge!" Oh, takk for den informasjonen, tenkte jeg mens jeg stirret Justin inn i de perfekte, glinsende, nøttebrune øynene hans mens han gjorde det samme med meg. Jeg hørte at alle folkene som stod rundt og var i crewet hvisket litt seg i mellom, men jeg turte ikke å trekke meg unna, fordi det hadde jeg gjort en gang på et tidligere opptak, og da gikk Ryan bananas på meg, sånn seriøst. Det virket som om han kunne drept meg, og spesielt da vi ikke fikk den "perfekte" posisjonen min igjen. Joa, det var bra å jobbe med han, selvfølgelig.

"Justin, ta armene dine rundt Hanna." Og han gjorde som han fikk beskjed om, og merkelig nok, så likte jeg det mer enn jeg kanskje burde. "Hanna, ta armene dine rundt halsen hans, og ta hendene dine til nakken hans der håret slutter og hold de der." Jeg gjorde som jeg fikk beskjed om uten å si et ord.

Hvis du lurte, stemningen mellom meg og Justin er fremdeles veldig merkelig, og det føles fremdeles ut som om jeg har gjort noe som jeg ikke vet hva er. Derfor er det veldig rart å stå her, så tett på hverandre, så intimt, å spille inn en musikkvideo, som er hans. Hele verden kommer til å se den. Det er ganske sykt, egentlig. Hva kommer folk til å tro om meg? At jeg bare er venner med Justin for å få mer oppmerksomhet, og mer berømmelse? Kommer jeg til å få mye hat? Kommer folk til å være misunnelig på meg? Selvfølgelig Hanna! Det er Justin Bieber du snakker om her, hva tror du? Han er alle jenters drøm. Joda, men han er ikke min. Bullshit. Du tenkte jo nettopp at han har nydelige øyne. Du holder på å falle for ham, ikke motsi det.

"Også kysser dere," hørte jeg Ryan si. Jeg lente meg inn, men stoppet. "Vent, hva?" Jeg så bort på alle folkene som stod med kamera, lys og lignende. "Jeg viste det," hørte jeg at Sandra mumle. "Dere sa ingenting om det," mumlet jeg og så på Ryan, før jeg trakk meg unna. "Nå ødela du hele bildet mitt, men, det var egentlig ikke meningen. Det kommer til å bli mye bedre om dere gjør det. Hele videoen. Hvis ikke, blir det så, jeg vet ikke, teaser liknende, hvis du bare står der liksom. Det ser veldig ut som dere skal kysse når som helst. Hver så snill Hanna, det blir bra. Det er bare skuespill." Jeg tenkte meg om. Var det en eneste ting jeg hadde lovt meg selv da jeg sa ja til å være med her, var det å ikke kysse ham. Hva skjer nå? Jo, nå kommer du til å bryte det løftet fordi alle vet at du kommer til å gå med på det, uansett hvor lite lyst til det du har.

Stemmer det? Jeg tenkte på det hjernen min akkurat hadde fortalt meg. Hvorfor er det alltid jeg som havner oppi situasjoner som dette? "Hanna?" Jeg ble avbrutt, og ristet litt på hodet mitt. "Hm?" Jeg så bort på Justin som sikkert stod der og tenkte akkurat det samme som meg. Ingen av oss ønsker dette, så egentlig forstår jeg ikke hvorfor vi må gjøre dette. Vi er venner, og når venner kysser, så blir det en merkelig stemning mellom dem, umiddelbart. Det er bare dømt til å bli det. Alle vet det. Det er bare sånn det er. "Kan jeg få et par minutter? Jeg må på do," sa jeg. Ryan nikket usikkert.

Jeg gikk med bestemte og raske skritt mot toalettet, og låste døren før jeg satte meg ned på do lokket før jeg hev hodet bak i frustrasjon. Hvorfor meg? Hvorfor deg? Hvorfor måtte jeg si ja til dette? Hvorfor oppfører du deg som om jeg er en fremmed? Jeg blir gal. Jeg tror kanskje jeg begynner å falle for deg, hardt. Hvorfor? Jeg vet ikke. Du overser meg jo fullstendig. Hvorfor må livet være så komplisert? Hvorfor må jeg ha en tendens til å tenke alt for mye? Hvorfor må jeg alltid tenke på spørsmål jeg aldri kommer til å få svar på uansett?

Jeg sukket, men etter et par minutter gikk jeg ut til de andre igjen. Der hadde de tydeligvis lagt den scenen litt til sides fordi nå stod Justin og danserne hans og danset til musikken. Gud, han er flink, jeg skal ikke lyve. Jeg gikk bort til Sandra som stod og beundret Justin ved siden av Scooter. "Kan jeg snakke med deg?" Hun så på meg og nikket. Vi gikk litt bort fra folkemengden. "Hva er det vennen?" Hun så på meg med myke øyne. "Hvorfor skjer dette alltid meg? Hvorfor føler jeg at verden kan rase sammen?" Hun så på meg før hun dro meg inn i en klem. "Verden kommer ikke til å rase sammen. Du gjør det kjempe bra, jeg mener det. Men hva er det som alltid skjer med d-" Det var akkurat som om et lys gikk opp for henne.