Falle for deg? (Justin Bieber fan-fiksjon)

Kapittel 10 - Brevet

Kapittel 10 - Brevet

17. august

"Ikke," lo jeg mens jeg prøvde å spise frokosten pappa hadde laget. "Ikke hva," spurte Tomas leende. Jeg bare lo enda mer og klarte ikke å spise. "Unger, unger," hørte jeg pappa si da han kom ned etter å ha hentet noe oppe. Begge to stoppet umiddelbart å le. "Gavetid." Pappa smilte fra øret til øret og kom mot meg.

"Okey. Denne konvolutten vil jeg du skal åpne når du er alene, og når du har god tid." Han la en konvolutt ned på bordet foran meg. Hanna var skrevet i karikatur med en ugjenkjennelig skrift. "Denne," fortsatte han og la en boks foran meg, "vil jeg også at du skal åpne når du er alene." Jeg smilte svakt og så ned på den svarte, middelstore boksen. "Takk." Jeg så opp på pappa. Han virket litt rørt på en måte. Jeg vet ikke, men jeg vet at det er noe spesielt med det han nettopp gav meg.

"Også," hørte jeg Tomas si, noe som avbrøt tankene mine. Jeg så smilende opp på ham. "Dette er fra oss." Han gav meg enda en konvolutt med navnet mitt rablet ned på - definitivt Tomas. "Skal jeg vente med å åpne denne også," spurte jeg tullende. "Nei," svarte begge i kor, noe som fikk meg til å le. "Dere skulle hørte dere nå." Jeg lo, og jeg viste at begge himlet med øynene. "Ja, ja, åpne nå," sa pappa utålmodig og smilte. Jeg har ikke sett han i så godt humør på lenge, og det er ekte smil som han har nå. Jeg har savnet det. "Jada, jada," lo jeg og begynte å åpne konvolutten. Jeg så opp på familien min og fniste av dem. "Hva er dette," spurte jeg da jeg trakk ut en brosjyre og noen ark.

"Åpne dem og se da vel." Jeg himlet med øynene, men gjorde som han sa. "Nei," sa jeg og overrasket da jeg så hva det var. "Blir du med?" Jeg så dumt bort på Tomas. "Selvfølgelig!" Jeg spratt opp fra stolen og gav pappa en lang klem. "Bra plass, eller hva?" Jeg trakk meg unna og sa at hen smilte. "Den beste," gliste jeg, og så ned på brosjyren med et feriehus i Australia. "Når er det vi drar?" Jeg satte meg ned igjen og gliste fra øre til øre. "Januar," svarte Tomas. "Så lenge til," sukket jeg spørrende. "Hanna, det er vinter der nå, eller hvert fall høst," fortalte pappa. "Ah, stemmer," sa jeg og rødmet litt. "Men tusen, tusen takk. Jeg gleder meg virkelig til det." Pappa smilte varmt. "Det er bra, for det gjør jeg også," sa han, noe som fikk meg til å le.

"Okey, har du planer for i kveld?" Jeg så bort på Tomas og trakk på skuldrene. "Skal spise lunsj med Mia, men ikke noe annet enn det - ennå." Han nikket bare. "Hva?" Jeg smilte bort på han, for så å se på pappa. "Ingenting." Han ristet på hodet. "Jeg håper virkelig ikke dere holder noe hemmelig for meg nå," mumlet jeg tullende. De bare lo av meg, så jeg tok med meg gavene og gikk opp.

@hannadavid

birthday girl today

Jeg scrollet ned newsfeeden på twitter, i håp om at noe spennende og interessant skulle dukke opp. Jeg endte opp med å takke folk for at de hadde ønsket meg en fin dag, og jeg retweetet også folk. Det var bare noe jeg gjorde for å være snill, fordi jeg følger nesten ingen fans, og det er mest fordi jeg vil ha oversikt over hva folk som jeg kjenner gjør. Jeg bladde lenger ned da en tweet fanget oppmerksomheten min.

@justinbieber

@hannadavid happy birthday, girl :) have an awesome day

Jeg smilte av det jeg nettopp hadde lest, og fikk en varm følelse inni meg. Nå lurer dere sikkert også på hvordan jeg og Justin har vært siden vi spilte inn videoen? Vel, vi har sett hverandre et par ganger etter det, ellers har jeg bare sagt hei når han har vært i stuen og jeg har vært på vei ut eller noe lignende. Musikkvideoen er fremdeles ikke ute, men jeg vet det blir en slags feiring når den kommer ut, starten av september tror jeg.

@hannadavid

@justinbieber thank u, and i will!! :)

Jeg logget ut og tok med meg den uåpnede konvolutten i tillegg til den svarte boksen jeg hadde fått, og satte meg ned på sengen. Tørr jeg dette? Tenk om det kommer til å knuse meg? Tenk om det får meg til å gråte, knekke meg? Nei Hanna, du skal lese den konvolutten, selv om det er det siste du kommer til å gjøre. Hjernen min tenkte og tenkte, og tenkte. Den kan være enormt forvirrende til tider, både positivt og negativt.