Falle for deg? (Justin Bieber fan-fiksjon)

Kapittel 12 - Kollisjon

Kapittel 12 - Kollisjon

23. august

"Den, den eller den?" Jeg så opp fra telefonen min på Mia der hun stod frustrert foran speielt og vurderte hvilken kjole hun skulle ha på seg. "Den svarte paljettkjolen," sa jeg og bøyde hodet litt til venstre. "Den?" Hun løftet litt på den hun hadde i sin venstre hånd. "Ja. Også svarte sko." Jeg smilte mens jeg sa det. "Er du sikker? Den blir ikke for, jeg vet ikke, horete?" Jeg lo av ansiktet hennes og ristet hodet. "Nei, det blir bra, men ta svart strømpebukse, da virker det hvert fall ikke som om du prøver å vise fram noe." Hun nikket, og bet seg selv i leppa. "Hvorfor så nervøs?" Hun tenkte seg om. "Fordi jeg har ikke gått ut med noen siden Marcus, og jeg aner ikke om jeg er klar til det," sa hun og sukket.

Jeg reiste meg opp fra den sorte godstolen jeg satt i, og gikk bort til henne. "Marcus er fortid, Eric er fremtid. Nå skal du kle deg slik at du er klar til han kommer, så skal du gå ut og ha det mer gøy enn du har hatt på mange år, forstått?" Jeg så på henne i speilet og smilte. "Ok." Jeg gikk og satte meg i stolen igjen. "Det kommer til å gå bra vet du," sa jeg mens hun tok på seg strømpebuksen. "Hvis jeg ikke dummer meg ut, eller snakker for mye som gjør at han blir redd meg." Hun sukket, og gikk bort til meg, og snudde seg mot meg som et tegn for at jeg skulle dra glidelåsen opp.

"Jeg tror jeg går nå, jeg," sa jeg og gliste til henne. "Nei, bli." Jeg lo av hvordan hun reagerte. "Jeg kan ikke. Skal møte Justin, og må hjelpe pappa med å lage mat." Hun sukket og så ned på føttene sine. "Det går bra. Bare vær deg selv, og hvis han ikke liker det, da er det hans tap, ikke ditt." Hun nikket, og bet seg i leppa. "Lykke til," sa jeg leende og dro henne inn i en klem. "Jeg trenger det," sa hun mumlende og lo litt. "Snakkes," sa jeg glisende og gikk ut og ned trappa.

"Hei," sa jeg glad da jeg så Eric komme gående mot døren. "Du er?" Han så spørrende på meg. Yes, tenkte jeg inni meg da han ikke viste hvem jeg var. "Hanna," gliste jeg. "Jeg vet hvem du er, så jeg må gå. Ha det gøy!" Jeg gikk med raske skritt mot bilen samtidig som jeg hadde et smil om munnen.

"Gud," mumlet jeg da jeg kom meg ut på motorveien og så at bilene stod bom stille, og at det var ingen vei tilbake. Jeg sukket, og begynte å rote oppi vesken min etter mobilen, og slo pappa sitt nummer. "Hei Hanna," sa han glad. "Hei. Du, jeg tror ikke jeg rekker å komme hjem," sa jeg med øynene klistret på bilen foran. "Hvorfor ikke det?" Jeg hørte at han var littt skuffet. "Bilene står bom stille på motorveien, og gudene vet når det løses opp."

"Har det vært en kollisjon?" Jeg tenkte på muligheten. "Jeg vet ikke," mumlet jeg og prøvde å se hva som foregikk lenger framme. "Jeg skal skjekke nyhetene, jeg, så ringer jeg deg opp igjen," sa han rolig mens han fiklet med noe. "Ok, takk pappa," sa jeg og la på.

Etter sikkert fem minutter begynte jeg å kjede meg, så jeg skrudde på radioen i håp om at det skulle hjelpe på kjedsomheten min, men telefonen min ringte, så jeg skrudde den like så greit av igjen. "Hallo," sa jeg og tok telefonen på høytaler og lad en i passasjersete. "Hey," hørte jeg Justin si, noe som fikk meg til å smile automatisk. "Hvordan går det," spurte jeg smilende. "Jeg kjeder meg. Du, jeg sitter bom fast i trafikken, så jeg aner ikke når jeg kommer meg til deg." Jeg hørte at han sukket, men jeg begynte bare å flire litt. "Hva?"

"Jeg sitter bom fast i trafikken selv, såe," sa jeg og smilte til meg selv. "Ah, vet du hva som har skjedd?" Jeg tenkte meg litt om. før jeg svarte. "Nei, men pappa sa det kunne være en kollisjon, men han skulle skjekke, og han sa han skulle ringe meg opp igjen." Justin sukket høyt. "Hvor er du?" Jeg så meg rundt. "Med den tredje broen før du svinger av opp til meg, du da," spurte jeg og så på de frustrerte sjåførene i de andre bilene rundt meg. "Åh, den sjette broen før du svinger av," mumlet han. "Suger," sa jeg leende. "Jeg vet. Enda lenger tid til jeg får se deg," sa han, noe som fikk meg til å rødme. "Aw," sa jeg og lo. "Jeg vet." Nå lo han også. "Du, pappa ringer nå, og jeg er nødt til å ta den, men jeg ringer opp igjen etterpå, ok?"