Falle for deg? (Justin Bieber fan-fiksjon)

Kapittel 15 - Paparazzier ødelegger, igjen...

Kapittel 15 - Paparazzier ødelegger, igjen...

"Hola," sa jeg da Justin åpnet døren for meg. "Bonjour," svarte han, noe som fikk meg til å le. Han tok den ene armen rundt meg, og dro meg tett til han, før leppene våre møttes. "Comó estás," spurte jeg og smilte søtt til han.

Han gav meg et spørrende blikk, noe som hvert fal fikk meg til å le. "Hva? Ikke min feil at jeg ikke snakker spansk." Han dro meg inn i huset, og lukket døren. "Jeg vet, gøy så lenge det varte." Jeg la nøklene mine på skjenken som stod i gangen, før jeg tok hånden hans.

"Sulten?" Jeg nikket fort. "Okey, rolig," sa han leende, og tok opp telefonen. "Hva vil du ha på?" Han smilte til meg. "Kjøttdeig," sa jeg og smilte søtt, for egentlig så viste jeg at han ville ha noe fanzy greier. "Kan vi hvert fal ha nachochips på?" Jeg lo av ansikte han laget. "Jada." Han smilte, og kysset pannen min. "Takk."

Han slapp hånden min, og gikk til kjøkkenet. Jeg satte meg ned i den svære, grå sofaen, før jeg skrudde på TVen. Jeg bladde gjennom kanalene, og fant tilslutt ut at Hannah Montana på Disney var det beste TVen kunne by på nå. Episoden hadde jeg sett ørten ganger; den aller første der Lilly finner ut at Miley er Hannah.

Jeg satt og småsang til sangene som ble spilt, det samme med mellom sangene. "Den kommer om tjue minutter cirka," sa plutselig Justin, noe som fikk meg til å skvette. "Faen da Justin," mumlet jeg irritert. Han bare lo, og slang seg ned ved siden av meg og tok armen rundt meg. "Sorry, jeg glemmer at du er så vettskremt." Jeg så bort på ham, og smilte, før jeg lente meg mot han og vi møttes i et kyss.

"Er jeg tilgitt?" Jeg brukte litt tid på å svare, bare for å plage han. "Tilgitt." Leppene hans ble til et smil. "Takk, og en ting; hvorfor ser du på dette? Har du virkelig så lite liv?" Han lo da han sa det. "Faktisk, sågar jeg hatt en gansk bra ungdomstid med dette, og dette er faktisk den første episoden, så bare være stille du." Han lo, og ristet på hodet. "Du hadde en dårlig ungdomstid om du ikke så på dette," la jeg til og la armene i kryss over brystet. "Hadde jeg vel ikke! Jeg hadde svampebob, han var, og er fremdeles kongen," sa han stolt. Jeg humret litt. "Svampebob så jeg på da jeg gikk i barnehagen, burn," sa jeg og braste ut i latter.

Han bare gav meg et blikk, før han rettet oppmerksomheten sin mot tven. Jeg studerte kinnbeina hans, og ansiktskunturen helt til jeg forstod at jeg faktisk stirret på han, og da lyset gikk opp for meg, begynte han å smile stort. "Hva er det," spurte jeg han etter en stund. Han snudde seg smilende mot meg. "Du har stirret på meg helt siden jeg begynte å se på tv." Han gliste da han sa det.

"Jeg? Pft, har jeg vel ikke," prøvde jeg å si i mot, men det hjalp lite. "Jeg så deg, hele tiden. Jeg er ikke blind, jenta mi." Han gave meg en side klem, og jeg kjente at kinnene mine begynte å brenne, så jeg dukket hodet. "Aw, det er sant." Han var stolt i måten han sa det på, og jeg kunne høre at han gliste. Heldigvis, for min del, ringte det på, og jeg spratt opp. "Relax," lo han. Jeg bare ristet på hodet, og gikk for å åpne, for det jeg antok, pizzamannen.

Jeg smilte mens jeg åpnet døren. "Pizza?" Gutten så ikke opp en gang, men holdt på med noe, en kvitering eller noe. "Jepp," svarte jeg, og tok pizzaen ut av hendene hans. "Hvor mye?" Han så opp, og begynte å stirre. Jeg sukket. "Jorden kaller, hvor mye?" Han ristet på hodet. "Hm? Åja, 140 kroner," sa han litt flau. "Justin, har du kontanter?" Jeg ropte det ut, i håp om at jeg slapp å gå fra pizzafyren. "Ja, i skuffen," svarte han. Jeg åpnet skuffen og scannet etter lommeboken til jeg fant den, og tok ut en tohundrelapp. "Her," sa jeg og gav ham den. Han tok i mot den, og begynte å lete etter vekslepenger. "Behold resten," var jeg rask med å si, og smilte. "Wow, uh, tusen takk," sa han og rødmet svakt. Jeg fniste. "Ha en fin dag da, og takk for pizzaen." Han så overrasket på meg. "Takk i like måte." Og med det, gav jeg ham et siste, lite smil og lukket døren.