Falle for deg? (Justin Bieber fan-fiksjon)

Kapittel 11 - Alt kan skje på en kafé

Kapittel 11 - Alt kan skje på en kafé

"Han virker bare så borte," sa jeg frustrert og så bort på Mia, bestevenninnen min her i Los Angeles. "Kanskje han bare er hodestups forelsket i deg?" Hun smilte lurt til meg og fniste samtidig som jeg kjente at kinnene mine ble røde. "Kom igjen da! Det kan være sant." Hun lo litt mer. "Det er ikke det. Det virker som om at han unngår meg." Jeg fiklet med sugerøret som var plassert i det digre glasset som en gang var fullt med brus, men som nå var tømt. "Fordi han liker deg. Ser du det ikke? Alle tegnene leder jo til den samme tingen." Jeg sukket. "Men jeg trenger ikke en person til å holde styr på nå. Etter at mamma døde har jeg holdt avstand fra alle gutter, og da jeg ble kjent med ham trodde jeg ikke at jeg ville falle for ham, hvert fall ikke så fort som jeg tydeligvis har."

Jeg så opp igjen på den brunhårede bestevenninnen min. "Men du kan ikke gjøre noe med følelsene dine, det er bare noe du er nødt til å godta." Hun smilte, og jeg viste at hun koste seg med å snakke om dette. "Forresten, har han sagt gratulerer med dagen eller noe som det?" Jeg så ned og rødmet. "Så han har det? Yey," sa hun og lo. "Hva skrev han og hvor?" Jeg så opp, og prøvde å få bort fargen i kinnene mine. "Twitter, og gratulerer med dagen og kos deg eller noe sånn," mumlet jeg og smilte smått av tanken. "Ser du, han har en ting for deg." Hun smilte bredt og tok en bit av kakestykket sitt.

Det så ut som om hun tenkte fælt mens hun tygget kaken. "Du, har du nummeret hans?" Jeg så sjokkert opp på henne. "Hva?" Hun lo av reaksjonen min. "Har du?" Jeg så tomt på henne, så ned på telefonen min, for så å se opp på henne igjen. "Eh," var alt jeg klarte å si, og før jeg i det hele tatt fikk tenkt meg om, grabbet hun til seg telefonen min, og begynte å trykke som en gal på den. Etter sikkert to minutter, tok hun den opp til øret sitt. "Faen da Mia, gi den til meg," sa jeg og rakk ut hånden min. "Nope," sa hun stolt. Hun rettet seg litt opp i stolen. "Hei," begynte hun. Jeg så sint bort på henne, og satte armene i kryss over brystet mitt. "Det er Mia. Nei, jeg tror ikke det. Jeg bare lurte på en ting." Jeg sperret øynene opp. "Nei," sa jeg fort og prøvde å få tak i telefonen min. "Mia," sa jeg strengt, noe som tydeligvis fikk henne til å le. "Gi den til meg." Hun ristet på hodet. "Det er bare Hanna. Ja, det er derfor jeg ringer. Vi er ute og spiser nå." Jeg ristet på hodet, og reiste meg opp fra stolen min og gikk over til henne for å ta telefonen, men hun skiftet om, og la den til det andre øret istedenfor.

"Ja, hun har det bra, tror jeg," sa hun og lo. Jeg ristet fortvilt på hodet. "Jo, jeg gjorde det. La meg snakke da," lo hun og himlet med øynene. "Vil du komme å spise sammen med oss?"

"Nei," sa jeg fort og høyt. "Neida, hun tapte bare i et spill." Jeg så dumt på henne, og mumlet: "dumming." Hun fniste litt. "Jeg gir opp." Og med det, satte jeg meg ned igjen, og hørte på at Mia fortalte ham hvor vi var. "Da ser vi deg om ikke lenge. Supert! Ha det bra," og med det, la hun på og gav telefonen tilbake til meg igjen med det største smilet om munnen sin.

"Kom igjen da, det blir jo bare gøy." Hun smilte til meg. "Gøy? Nei. Han unngår meg jo bare. Han har ingenting på meg. Ingenting." Jeg sukket, og la hodet i hånden min. "Jo, det er det han har. Han ble helt i hundre da jeg spurte om han ville komme å møte oss." Jeg så dumt på henne. "Slutt og tull." Hun sukket. "Jeg er seriøs. Han virket enormt gira på å komme hit." Hun smilte til meg. "Okey da, men om du sier et ord om det vi har snakket om i dag, er du død, og herved ikke min venn, og om jeg skal feire denne dagen med noen folk, er du herved ikke invitert. Best for deg at du holder kjeft." Jeg var seriøs, noe som var enda en grunn for henne til å le av meg. Jeg sukket, tok tak i lommeboken og mobilen min og reiste meg opp for å gå og kjøpe noe mer. "Hvor skal du?" Jeg så dumt på henne. "Åå," sa hun leende. "Ja," sa jeg dumt, snudde meg rundt og gikk mot kassen.

"Hei," sa jenta glad. "Hei," sa jeg smilende tilbake. "Hva kan jeg hjelpe deg med?" Hun må være den ansatte her som smiler mest av alle, og det kan jeg si uten å overdrive. "Eh," startet jeg og så på alt som var plassert i disken, pluss at jeg leste på menyen som var skrevet opp rett under taket. "Unnskyld, jeg tror jeg tar en smoothie med mango, jordbær og banan, i tillegg til en sjokolademuffins." Jeg smilte mens hun noterte det ned. "Fem minutter," sa hun, og forsvant til et bakrom. "Okey," mumlet jeg, overrasket over at jeg ikke hadde betalt og for at hun bare forsvant. Jeg snudde meg, og lente meg inntil disken og stirret på Mia der hun satt i sofaen ved vinduet og leste i et blad. Hun kan kanskje være sinn sykt irriterende og plagsom, men hun er også sykt forståelsesfull og en veldig god lytter når jeg trenger det.