Falle for deg? (Justin Bieber fan-fiksjon)

Kapittel 8 - Møte

Kapittel 8 - Møte

27. juli

"Syv minutter forsen, ikke verst," sa Sandra ironisk da jeg åpnet døren hardt opp, og smalt den igjen da jeg hadde slengt meg ned i setet og tatt på bilbelte. "Takk," sa jeg og lente meg bak i setet. "Nå kommer vi sikkert for sent, igjen. Det begynner å bli kjennetegnet ditt dette her, Hanna" fniste hun. Jeg bare himlet med øynene og rettet de på veien. "Har du tenkt noe mer på det?" Jeg tenkte meg om. "Hva da? Videoen mener du?" Jeg så at hun nikket.

"Litt, men pappa mener jeg burde gjøre det også," mumlet jeg. "Gjør han? Da burde du jo hvert fall gjøre det," sa hun stolt og smilte. "Ha ha. Jeg bryr meg ikke om hva han sier, det er jeg som skal ha lyst til det, ikke han." Hun nikket seg enig, men jeg så skuffelsen i øynene hennes. "Men du må bestemme deg i dag. Filmingen er neste uke." Jeg bare nikket som svar. "Forresten, hvordan går det med skulderen din?" Jeg trakk på skuldrene. "Den ble mye bedre etter at jeg fikk den kremen av legen, men det er fremdeles et blåmerke der, og den gjør fremdeles vondt om noen tar på den, men den er mye bedre."

"Det er bra. Jeg skal sørge for at du ikke skal på noen photoshooter eller filminger der du skal ha singlet, bh eller bikinitopp på," fortalte hun meg. "Men det går jo an å redigere det vekk enkelt i photoshop da?" Jeg så spørrende på henne mens hun var veldig konsentrert på veien. "Det blir som regel ikke like bra, men ja det går an. Filmer og sånn er verre, helt klart."

"Ja," sukket jeg og lente hodet mot vinduet. "Forresten, har du tenkt noe videre om du vil være med eller ikke?" Jeg lo av spørsmålet. "Du spurte om det samme for et par minutter siden." Hun bare fnyste. "Jeg fikk ikke et skikkelig svar da." Jeg tenkte meg om. På en måte har jeg sykt lyst, men på en annen side vet jeg ikke. Kanskje jeg bare skal droppe det? "Jeg vet ikke jeg. Det er så vanskelig. Vi har så merkelig forhold, i går for eksempel så skulle jeg hente Justin og Tomas nede i byen, og han var helt borte, og var liksom veldig deppa. De er akkurat som om jeg har gjort noe, men jeg vet bare ikke hva det kan være."

Jeg så litt på henne idet et smil bredde seg om de røde leppene hennes. "Hva?" Jeg så forvirrende på henne. "Ingenting, ingenting." Hun flirte litt mens jeg bare ristet på hodet, og skrudde på radioen for å ikke sitte der i en klein stillhet som var på vei til å bli gigantisk.

♛♛♛♛

"Endelig," mumlet jeg da vi kjørte inn under bygningen til parkeringshuset før hun parkerte den lille, sorte bilen sin, og jeg spratt ut. Idet jeg startet å gå mot heisen, traff den myke, symfoniske latteren hans meg. Den er til å dø av. Vent et sekund. Stopp. Ikke fall for ham. Livet er komplisert. Jeg sukket, men fortsatte å gå mot heisen.

"Hanna, i tide og greier," hørte jeg den blide stemmen til Scooter si. Jeg snudde meg brått, litt for brått kanskje, for jeg kjente håret mitt fyke som modeller gjør av og til. "Jeg trodde jeg var sen jeg," mumlet jeg, og smilte skjevt. "Ikke et minutt for sen." Han smilte, og kom over til meg for å klemme meg. "Takk for sist." Jeg trakk meg unna, og nikket mens jeg smilte. "Grusomt glad du skulle være da," hørte jeg Sandra si da hun kom opp til meg. "Kanskje jeg er det også," sa han hemmelighetsfullt. "Åh," lo Sandra og klemte ham.

Jeg himlet meg øynene og gikk til Justin. "Hei." Han snudde seg og smilte skjevt. "Hei. Hvordan går det?" Jeg ble litt overrasket over spørsmålet, men nølte ikke med å svare. "Bra, bra, og med deg?" Jeg studerte ansiktsuttrykket hans, og det virket som han gjorde det samme. "Ok, tror jeg. Jeg vet ærlig talt ikke. Jeg begynner å bli bittelitt lei av det jævla mediaet og alle papparazziene som følger meg, konstant." Han sukket, og jeg kunne se irritasjonen i øynene hans, men tanken på at vi faktisk hadde en samtale, gjorde meg glad. Kanskje jeg skulle være med i denne videoen da, allikevel?