Falle for deg? (Justin Bieber fan-fiksjon)

Kapittel 16 - Livet er bra

Kapittel 16 - Livet er bra

26. august

Jeg våknet brått opp, og satte meg opp i senga, kliss våt av svette. Hvor kommer disse marerittene fra? Jeg sukket, og så meg til siden der Justin lå og sov. Han så så rolig ut, så fredfull, ingen bekymringer. Livet virket enkelt, selv om jeg viste at det ikke var det. Jeg tørket pannen med håndflaten, og tok håret tiil siden. Svetten rant ned på ryggen fra nakken, og jeg sukket igjen. Jeg trenger luft.

Jeg reiste meg forsiktig ut av sengen, og listet meg bort til balkongdøren, før jeg åpnet den så stille som jeg klarte, før jeg gikk ut på balkongen og lukket døren rolig igjen. Det var dette jeg trengte. Hva klokken var, ante jeg ikke, men det var mørkt, antageligvis tre. Jeg hørte en ugle begynne å lage lyd, en frisk bris gjorde håret mitt rufsete, men jeg brydde meg lite.

"Hanna?" Stillheten ble avbrutt av Justin sin hese sove stemme. Jeg snudde meg brått. "Hei," mumlet jeg. "Hvorfor er du her ute? Klokken her halv tre." Han kom mot meg, og dro meg inn i en klem. Jeg hadde en drøm, og jeg trengte luft, ikke værre enn det." Jeg så opp i de myke øynene hans. "Hvorfor vekte du meg ikke?" Jeg sukket. "Jeg ville ikke være til bry. Du sov så godt i tillegg, så jeg hadde ikke hjerte til å vekke deg." Han kysset hodet mitt.

"Du kommer aldri til å være til bry. Jeg vil aldri bli sur på deg for en sånn ting, jeg kommer til å være takknemlig om du gjør det, jeg lover deg." Jeg smilte svakt til ham. "Takk." I det jeg sa det, begynte jeg å hakke tenner. "Kom, så går vi inn. Du er tydeligvis kald," flirte han, og slapp meg. Jeg nikket, og gikk inn igjen, Justin hakk i hæl bak meg.

Jeg la meg ned i sengen igjen, og like etterpå kjente jeg to sterke armer rundt meg. Jeg sukket, og tok hendene mine over hans. Takk Gud han var her nå, tenkte jeg og lukket øynene uten et ord.

♛♛♛♛

"Tomas!" Jeg gjorde et lite hopp, og klemte ham da jeg kom hjem fra Justin. "Hey," sa han og smilte til meg da jeg slapp ham. "Hvordan har du det?" Jeg så opp på den høye broren min. "Mye bedre, veldig mye bedre faktisk. Er bare foten som gjør at det ser ut som om jeg ikke er bedre." Jeg flirte, og ristet på hodet. "Når kom du hjem, forresten?"

"To timer siden cirka. Jævlig godt å komme hjem," sa han og mumlet den siste delen. Jeg bare lo, og da kom Lauren inn. "Hei Hanna, lenge siden," sa hun og smilte til meg. "Ja, fint å se deg igjen," sa jeg leende. "I like måte. Hvordan har du det?" Jeg smilte av spørsmålet. "Veldig bra, og du da?" Hun lo, sikkert av den dumme oppførselsen min. "Bare bra. Men jeg må stikke nå. Jeg kommer innom i kveld, okay?" Hun så på Tomas, og han nikket. "Hanna tar sikkert vare på deg." Hun så fra ham, til meg og tilbake på Tomas. "Jupp." Jeg smilte, og gikk til kjøkkenet for å slippe å se det de var i ferd med å gjøre.

"Hanna, endelig er du også hjemme." Jeg snudde meg, og så pappa. "Ja, her er jeg," sa jeg og lo. "FIn dag i går eller?" Han blunket til meg, og jeg kjente at kinnene mine ble røde av flauhet. "Pappa," sa jeg, men lo etterpå. Han bare flirte av meg. "Hvor er Tomas, forresten?"

"I gangen og sier ha det til Lauren," sa jeg og tok ned et glass fra skapet. "Aha, de passer sammen," sa han og jeg så litt spørrende på ham. "Lauren og Tomas mener jeg." Han smilte stolt. "Jeg vet. De er heldige som har hverandre." Jeg smilte, og helte vann oppi glasset mitt. "Men du er heldig som har Justin. Har du sett hvordan han ser på deg?" Jeg rødmet enda mer. "Okay pappa, det holder. Nå går jeg opp, også kan du snakke med Tomas om disse tingene. Dette blir for kleint." Han lo av meg da jeg gikk forbi ham med vannglasset mitt, og opp til rommet mitt.

"Ææ, du vil ikke tro hva som nettopp skjedde!" Jeg lo inn i telefonen etter å ha tatt den. "Hm, nei," sa jeg undrende, selvom jeg hadde en liten anelse. "Eric og jeg har er sammen!" Hun skrek det nærmest, og jeg bare lo av reaksjonen hennes. "Det var på tide," sa jeg leende, og jeg kunne se for meg ansiktsuttrykket hennes fullt av glede. "Vi kan dra på dobbel date," sa hun høyt og glad, noe som fikk meg til å flire. "Ja!" Je prøvde å være like entusiastisk som henne. "Vil du komme over eller? Jeg kjeder, meg," sa jeg og lo litt. "Ja, kommer om ti min," sa hun og før jeg fikk sagt et siste ord, la hun på.

Jeg flirte litt til meg selv, og hev mobilen min på sengen. Jeg er heldig jeg, tenkte jeg til meg selv, for det er jeg virkelig. Livet mitt er ganske bra for tiden, og når jeg starter opp med jobber igjen, blir livet perfekt. Jeg har nemlig ikke hatt noen jobber siden jeg fikk det blåmerket på skulderen tidligere i sommer. Det eneste jeg egentlig har gjort siden, er musikkvideoen med Justin, som forresten kommer ut om en uke.

Da det ringte på, løp jeg ned trappene og åpnet for en glisende Mia. "Æææ," sa hun og angrep meg med en klem. Jeg holdt på å miste balansen, men kom på til hektene igjen, og begynte å le. "Jeg er så glad på dine vegne," sa jeg og gliste. "Jeg vet! Jeg føler med som verdens heldigste!" Vi brøt ut i latter, og gikk inn til stuen. "Mia, det var lenge siden," sa pappa og smilte til henne. "Ja, det var det. Hvordan går det med deg?" Hun smilte til ham, og gav ham en klem da han kom mot henne. "Bare bra, og med deg?" Jeg begynte å le av spørsmålet. "Jeg har det supert," sa hun sprudlende og gliste. "Det er bra."

"Mia," Tomas kom hinkende inn i stuen. "Tomas! Er du hjemme alt?" Hun så overrasket på ham. "Jeg er nå hvert fall her," lo han, og klemte henne. "Jeg er glad for å se deg på beina igjen." Han nikket. "Jeg også," lo han, og dumpet ned på sofaen. "Vi går opp," sa jeg, og dro meg meg Mia opp trappene.

---

Kort kapittel, jeg vet, men jeg har gått tom for ideer, og jeg har fått skrivesperre.

Tenker at jeg snart avslutter denne historien, fordi jeg har en jeg har skrevet litt på, som har bedre storyline, og som går fortere fram.

Vil dere ha en epilog til denne foresten? Sånn at jeg har et kapittel i slutten som er mange år fram i tid?

Mer?

Stem/kommenter? :)