A misfit with secrets

11.Ikke forlat meg

~Em~

Jeg kjenner gråten presse på. Ordene til Linda surrer rundt i hodet mitt.

Austin. Bilulykke.

Austin. Bilulykke.

Austin. Bilulykke.

Ingenting annet enn de to ordene. Jeg smeller igjen skapdøra med all den kraften jeg har. Så stormer jeg mot klasserommet til Liam. Jeg banker hardt og utålmodig på døra.

"Noe jeg kan hjelpe deg med?"spør læreren når hun endelig åpner den helvetes døra. "Jeg må snakke med Liam."Svarer jeg fort. Hun snur seg og gir tegn til at Liam skal komme. Jeg drar han med litt bort fra døra slik at ingen skal høre oss.

"Jeg trenger bilnøkkelen din. Og bilen din." Han sender meg et rart blikk. 

"Hæ? Hvorfor trenger..."

Jeg avbryter han midt i setningen. "Jeg må til sykehuset. Austin. Bilulykke." En varm tåre renner nedover det venstre kinnet mitt. Og ja, jeg har førerkortet, men jeg er for lat til å kjøre selv. Jeg kjenner at pusterøret mitt tetter seg igjen. Jeg må lene meg på skapet for å ikke falle. "Em, du er ikke i stand til å kjøre som det her." Han stryker meg svakt over ryggen, noe som får meg til å roe meg ned. "Men du kan ikke gå ifra prøva de. Læreren sa du fikk fem minutter. Ikke mer. Dessuten har jeg kjørt under mer press. Jeg klarer det."svarer jeg selv om løgnene renner av meg. 

Han fisker nøkkelen ut av lomma og gir den til meg. "Lov meg at du er forsiktig." Jeg gir han en rask klem og hvisker inn i øret hans, "Jeg lover." Så løper jeg nedover gangen. Jeg kjenner at tårene strømmer på og innimellom tørker jeg dem på ermet mitt. "Hei, Em. Hvor skal du?" roper Axel etter meg. Jeg overser han helt og fortsetter ut. Framme ved bilen sliter jeg med nøkkelen. Hendene mine skjelver som små jordskjelv. Jeg slipper ut et høyt skrik for å få ut noe av raseriet.

Alt dette er min skyld. Hadde jeg bare holdt kjeft hadde ikke Austin blitt sur og kjørt avgårde. Jeg må skynde meg. Jeg vet ikke hvilken tilstand han er i engang. Kanskje han allerede er død? Nei, jeg må ikke tenke sånn. Da gjør jeg det værre for meg selv. Men før jeg kan kjøre må jeg få ut litt mer raseri. Jeg slår til et skilt som står like ved. Noe som er en veldig dum ide. Jeg rister hånda for å få den skytende smerten til å gå vekk.

"Hva skjer med deg a? Ha du glemt å bytte tampongen din?" Jeg snur meg rundt bare for å møte en flirende Jace. "Nei, Austin har vært i en bilulykke og det er min skyld. Hvis jeg ikke hadde kalt han for verdens verste bror, hadde han ikke vært på sykehuset nå."svarer jeg innimellom hulkene mine. Jace kommer nærmere og legger armene sine rundt meg. Jeg lar noen få hulk unnslippe på brystet hans før  jeg trekker meg unna. "Men jeg må dra."mumler jeg og prøver å trykke på riktig knapp på nøkkelen. "Jeg kjører deg. Du trenger ikke å bli innlagt sammen med broren din heller."sier han og napper nøkkelen ut av hånda på meg. Jeg kjenner at jeg er altfor stresset til å krangle med Jace nå. Han er faktisk like sta som meg. Ja, kanskje til og med mer.

Jeg setter meg inn i passasjer setet mens tårene fortsetter å trille. Jace setter seg inn og vrir om tenningen. Utenfor passer verden som en eneste stor fargekladd. I et lite sekund glemmer jeg hvor trist og frustrert jeg egentlig er. Det er noe med måten tårene mine tilslører synet mitt på som får alt til å virke så fredfult. Dessverre blir jeg dratt tilbake til virkeligheten i det Jace røsker til i rattet og svinger inn på parkeringsplassen foran sykehuset.

Jeg river opp bildøren og spurter mot inngangen. Siden jeg ikke har vært her før, bruker jeg et par sekunder på å finne fram til skranken. "Austin...Samuels..."klarer jeg å presse fram gjennom  hulkene mine. Damen ser spørrende på meg.