A misfit with secrets

26. «Ikke frik ut!

~Em~
«Da kan dere begynne med å lage bål.»sier Burke og kommer bort til oss. Jeg kjenner med et at jeg blir dårlig. «Dere klarer dere selv eller trenger dere hjelp.»spør han. «Vi klarer oss.»snerrer jeg og sender han et veldig falskt smil. Han nikker før han hår videre til neste gruppe. «Okay. Hva skjer med deg å Burke? Det virker som at du virkelig hater han.» Jeg legger ned den siste steinen i sirkelen og griper et par vedkubber. «Mer som livredd han.»sier jeg og plasserer vedkubbene som en pyramide. «Hvordan kan du være livredd han? Du har jo nettopp møtt mannen.»svarer han og setter seg ned ved siden av meg. Jeg rister på hodet før jeg setter meg på en trestubbe som står på motsatt side av bålet. «Du vet det arret han har på høyre kinnet? Det etter en brannskade.»starter jeg. «Ja. Han fikk det når en slåsskamp gikk litt langt.»sier han og kaster et bland oppi bålet som ennå ikke er tent. «En slåsskamp ja. Det kan man også kalle det. Jeg er grunnen til arret hans. Har du sett filmen Ms. Peregrine's Home For Peculiar Children?»

«Jeg så den når jeg satt barnevakt for en av naboen sine barn. Men hva har det med saken å gjøre? Og hvordan kan du være årsaken til brannsåret?»spør han og beveger seg litt nærmere. «Jeg kommer til det. Men husker du karakteren Olive? Hun som måtte gå med hansker for ellers satte hun fyr på ting. Hvordan ville du reagert om du traff en som henne på ekte?»spør jeg og biter meg hardt i underleppa. «Hadde nok friker litt ut.»sier han og trekker på skuldrene. Flott. Bare flott. Hva skal jeg gjøre nå? Han kommer jo garantert til å frike ut.

«Okay. Det jeg skal fortelle deg nå, må du sverge at du ikke vil fortelle til en levende sjel med mindre livene våres står på spill. Dette kommer til å høres helt dust ut, men jeg er som Olive. Eller på en måte da. Jeg klarer å kontrollere det. Og grunnen til at jeg misliker Burke er fordi han jobbet sammen med Dalemoore og de ville bare gjøre tester på meg. Se om de kunne bruke meg som våpen. Finne ut hvordan jeg klarte det. Heldigvis kom jeg unna, men jeg etterlate meg spor på ansiktet hans.»sier jeg veldig fort og biter meg litt på lillefingeren, noe jeg ofte gjør når jeg er i en ubehagelig situasjon. Jace sender meg et blikk som sier at han har vanskelig for å tro meg.

«Greit. Du fikk ansvaret for å ha med lighter. Hvor er den?»spør jeg og sklir ned fra stubben og bort til bålet. Han åpner den ene lommen i buksa mi og kaster den til meg. Jeg strekker ut venstrehånda og holder den over bålet. Så tar jeg lighteren og holder den under tett under håndflata mi og får den til å lage en liten flamme. Den brenner under hånda mi i et par sekunder før jeg lar hånda mi ta fyr. Jace spretter av steinen sin og blir stående med åpne munn og store øyne. «Jeg merker ingenting.»sier jeg og ruster av flammen. «Men jeg kan også gjøre dette.» sier jeg og får hånda mi til å tenne seg på av seg selv. Jeg rister av meg flammen når Jace setter seg på hul ved siden av meg for å ikke skade han. Han tar tak i hånda mi og studerer den nøye. «Hvordan...»mumler han. «Vet ikke. Født sånn.»svarer jeg.

«Skjønner du nå hvorfor jeg ikker er så glad i Burke?»spør jeg og tenner på bålet med hånda. Han nikker før han setter seg ned ved siden av meg. «Ti tusen kniver i hjerte lover jeg at jeg ikke skal si det til en levende sjel.»

La oss håpe han klarer å holde det da...

****

«Okay. Nå som alle har spist er det bare å pusse tenner, gå på do og bare slappe av. Men alle skal være i sitt eget telt innen klokka tolv.»erklærer Burke og jeg kryper inn i forteltet for å finne frem pysjen min. Den vanlige Rosa Panteren t-skjorta mi blir nå erstattet med hettegenseren til Austin. Nå har temperaturen sunket til 7 grader og det merkes. Vanligvis hadde jeg kokt ihjel i en sånn genser, men nå gjør det ingenting. Ja, det er fullt mulig for at meg at det blir for varmt.

Etter at jeg får dratt den på meg griper jeg tannbørsten og tannkremen før jeg forsvinner mot badevannet. Mens jeg står og pusser tenner hører jeg noen som går i skogen bak meg. Jeg snur meg rundt for å se om jeg ser noen, men alt jeg ser er skog. Når jeg snur meg tilbake derimot kan jeg se noen. Det like før jeg skriker fordi Axel har stelt seg rett foran meg uten en eneste lyd. Han syntes tydeligvis dette er skrekkelig morsomt. Jeg himler med øynene før jeg går tilbake til teltet mitt.