A misfit with secrets

35. Ikke ta fra meg en til

~Em~
"Axel!"roper jeg og løper mot han. Jeg rekker akkurat å plassere fanget mitt under hodet hans før han smeller det i bakken. Han ser opp på meg med tårer i øynene før han løfter opp hånda si. Den er dekket av blod som nå renner ned på den hvite t-skjorten hans. «Jeg vil ikke dø.»hvisker han og ser opp på meg. «Det kommer du heller ikke til å gjøre. Jeg lover deg det.»hvisker jeg tilbake før jeg kysser han lett på panna. «Jeg skal hjelpe deg, men det kommer til å gjøre veldig vondt. Så du må love å holde med meg.» hvisker jeg. Han nikker og jeg flytter meg forsiktig fra hodet hans og over på den venstre siden hvor han ble skutt.

Forsiktig bretter jeg opp t-skjorta hans får å se såret. Det er ekstremt mye blod, men ting ser jo alltid verre ut enn det de er på grunn av det. «Kula gikk ikke gjennom deg, men jeg klarer heller ikke få den ut. Men jeg kan fikse skadene dine midlertidlig.»mumler jeg. Jeg har bare gjort dette én gang før. Og det var på Thomas. Han overlevde jo. Det er ett eller annet med måten hendene mine ikke brenner opp, måten de generer ny hud hele tiden, som også hjalp med å lege såret hans.

Jeg legger forsiktig hendene mine på hver side av det og fokuserer. «Dette kommer til å gjøre mer vondt enn du noen sinne har opplevd.»mumler jeg og gløtter bort på han. Han løfter litt på hodet, nikker og legger det ned igjen. Jeg fokuserer kun på å få fyr på hendene mine. Så fort de tar fyr rykker det til i hele Axel. Han roper av smerte mellom sammenbitte tenner og griper tak i beinet mitt med den blodige hånda. Flott det. «Jeg vet, men det er snart over.»mumler jeg.

Jeg tar vekk henda og tørker bort litt av blodet men ermet på genseren min. Det er ikke lenger et åpent hull i magen hans og det er jo positivt. Jeg hjelper han med å sette seg opp. Klarte det gjør jo vondt. Jeg brant jo liksom dritten ut av magen hans. «Var det virkelig liv og død som måtte til for deg å samarbeide.» sukker Dalemoore og kommer nærmere. «Ikke egentlig. Men når du kødder med noen jeg bryr meg så mye om, da kan du dra til helvete.»roper jeg og lager en linje av flammer som deler rommet og stopper han fra å komme nærmere oss. «Opp med deg.»hvisker jeg til Axel og hjelper han opp. Sakte rygger vi mot døra. «Du kommer aldri til å kunne stikke av. Du kommer ikke engang ut herfra. De dørene er flammesikre.»kommenterer Dalemoore og flirer.

«Men hvis du vil holde meg her vil du også vite at alt har et smeltepunkt. Og metallet vil alltid ha et svakt punkt.»svarer jeg. Jeg legger den ene hånda over den øverste hengslen og smelter den av. Så smelter jeg den andre. Vi rekker akkurat å gå til siden idet den tunge metalldøra smeller i gulvet. For sikkerhets skyld sender jeg en flamme nedover gangen på hver side for å hindre vakter i å komme nærmere.

*klikk*

Jeg kjenner det kalde metallavløpet som blir presset mot det ene skulderbladet mitt. «Legg ned pistolen.»brummer Axel og veksler blikket mellom meg og faren sin. «Nei. Bare skyt du. Ta livet av det du har brukt de siste 17 årene på å jakte ned. Drep det du vil gjøre til et våpen.»svarer jeg. Raskere enn Dalemoore klarer å reagere bøyer jeg meg ned og setter fyr på beinet hans. Han glipper pistolen og vi forsvinner ut av døra.

«Jeg aner ikke hvor vi skal.»sier Axel og ser seg rundt. For å være ærlig så aner ikke jeg det heller. Thomas. Jeg griper tak i hånda og drar han med den samme gangen som Thomas ble ført. Vi løper nedover gangen selvom vi ikke aner hvor vi skal. «Em!»roper noen i en celle vi passerer. Jeg snur meg raskt og jogger tilbake. «Austin!»hvisker jeg av glede idet jeg ser at det er han. «Herregud, så glad jeg er for å se deg. Jeg ante ikke hva som hadde skjedd med deg. Jeg trodde du muligens var død.»hvisker jeg. Axel beveger seg mot et lite kontrollpanel som sitter på veggen ved siden av glasset og kjører albuen rett inn i den. Glasset foran Austin blir trukket opp og han omfavner meg.

«Vi må få Axel på sykehuset. Han har en kule sittende fast i magen som hvert minutt siger nærmere og nærmere magesekken. Så fort den får hull på den vil magesyren lekke ut og etse på andre organer.»sier jeg og fortsetter nedover gangen. Jeg ser et hint av redsel som fyker over ansiktet til Axel. «Det kommer til å gå bra. Du kommer til å komme deg på sykehuset.»mumler jeg når han har tatt meg igjen.