A misfit with secrets

37. Bare én fridag fra maset

~Em~

«La være Kimberley. Hun har vært gjennom nok allerede.»bjeffer Axel og stirrer stygt på henne. Hun blir litt satt ut av at han kommer til mitt forsvar for hun strutter avgårde med en hofte som må byttes. Han legger armen sin forsiktig rundt skuldra på meg før vi går sammen inn. «Bare overse henne hvis hun fortsetter. Og ikke glem å puste før du gjør noe.»sier han og kysser meg på toppen av hodet. Idet han gjør det kan jeg merke alle de ekle blikkene fra jentene.

Ja, det var jeg som fikk han tilslutt. Og jeg kunne ikke vært mer takknemlig for det. Han sier hade og så forsvinner han til timen sin. Jeg derimot har matte. Jippi! Vi bar elsker en sarkastisk queen ikke sant. Jeg drar den falleferdige matteboken ut av skapet mitt før jeg smeller det igjen. Litt for hardt. Jeg snur meg og merker at alle stirrer på meg. Noen ser til og med litt redde ut. Flott det. Kan ikke lukke skapet mitt litt hardt før noen tror jeg kommer til å eksplodere. Så gøy!

Heggernes mot klasserommet og på veien brøyter alle vei. Før så gikk folk på meg som om jeg ikke var der, men nå er alle oppmerksomme på at jeg er der. Litt fint også. Da slipper jeg hvertfall tilfeldige blåmerker på armer og bein. Nå er jo den ene armen min i gips også da så.

«Helluuuuu.»sier Marcus og dulter meg litt i siden. Fint at det hvertfall er noen som ikke er redde for meg. «Hei.»mumler jeg tilbake etter jeg har gjenvinner balansen. «Er du klar for prøva?»spør han og jeg stivner på stedet. «Hvilken prøve?!»spør jeg desperat. Jeg har ikke hørt noe om noen prøve. «Den siste før sommerferien. De sa det bare skulle bli en liten til å se hvilken karakter du får hvis du fikk en sterk eller svak på tentamen.»svarer han. «Du kødder? Jeg har ho ikke øve en dritt!»

«Dessverre, men det gikk jo bra for deg på tentamen så dette kommer til å gå helt bra.» svarer han trøstende og tilbyr meg en tyggis. Det er bra det for jeg stress tygger på leppa mi og nå kan jeg tygge på den istedenfor. Da går vi til vår sikre død.

****
Den timen kunne ikke gått saktere. Jeg kan garantere at jeg ikke får høyere karakter enn stryk. "Det gikk jo helt jævlig. Jeg mistet viskelæret mitt på bakken og fikk ikke tak i det så det er masse krusseduller på arket mitt."sukker jeg og ser på Marcus som holder på å miste bøkene våres. Han tilbød seg å ta mine også siden jeg har gips og holdt på å miste de tre ganger på veien fra pulten til døra. Jeg rekker akkruat å holde en hånd under dem før de går i gulvet. "Takk."svarer han når han klarer å få tak i dem. Alle blikkene svir i nakken på meg. "Jeg kan være snill!"roper jeg til alle som står og stirrer. Da er det ingen som stirrer hvertfall.

Sammen går vi tilbake til skapet mitt siden det er på veien til Marcus sitt. Men begge blir stående å se på de tykke, sorte bokstavene som er kommet på skapet mitt.

MONSTER!

Jeg sukker og napper pennalet til Marcus ut av henda på han. Jeg åpner det og tar ut den sorte sprittusjen før jeg slenger pennalet tilbake til han. Jeg åpner den med munnen siden jeg bare har en arm og klusser over de store bokstavene. «Sånn.»sier jeg og dytter på korken igjen og gnir den litt på buksa før han får den tilbake. «Vent. Kan jeg låne den er øyeblikk til?»spør jeg og han rekker meg den. Jeg slenger sekken ned på gulvet ved skapene og går over på den motsatte siden av gangen. Jeg drar av korken og klusser et par store bokstaver på skapet til Kimberley. Og ja. Jeg vet det var henne som skrev det. Hvordan? Prikken under utropstegnet var et hjerte. Det er lissom hennes kjennetegn. «Sånn går det.»mumler jeg til meg selv før jeg går tilbake til Marcus.

Det tar ikke mer enn et par minutter før Kimberley kommer struttende forbi. Og når hun først kommer frem til skapet sitt tar det ikke lang tid før hun skriker av sinne. «Hvem faen er det som har skrevt det på skapet mitt?»roper hun og ser seg rundt. Jeg og Marcus står like stille som alle de andre for å ikke dra oppmerksomhet til oss selv. «Jeg ser faen meg ikke ut som en oppblåsbar Barbiedukke!»bjeffer hun. Jeg klarer ikke mer. Jeg må bite meg selv innmari hardt i kinnet for å ikke le høyt. Jeg dulter til Marcus for å si at vi skal gå før hun finner ut av det. Han nikker seg enig og vi begynner å gå sammen med noen av de andre elevene som også har fått nok.