A misfit with secrets

29. shit...Shit...SHIT!

~Em~
Jeg kjenner at noen dytter til meg, men jeg snur bare hodet andre veien. Dessverre skjønner ikke personen det. Jeg snøfter før jeg trekker hetta lengre nedover øynene mine. «Seriøst, Em. Det er lunsj nå.»sier Liam og røsker av meg hetta. Fortsatt i halv søvne setter jeg meg opp. Jeg prøver å stirre stygt på han, men det ser sikkert mer ut som en litt små sur mopse-valp. «Samma det. Jeg har ikke klart å holde noe mat nede den siste uka.»mumler jeg og smeller panna ned på skulderen hans.

Han reiser seg og jeg blir hengende med hodet. Liam griper tak i armene mine og drar meg ut av klasserommet. «Liam. Seriøst. Jeg har ikke lyst på mat. Eller jeg har lyst på jeg har bare ikke lyst til at den skal komme opp igjen.»sutrer jeg og gjør meg vanskeligere å dra med. «Men da kan du sitte der for å få litt hyggelig selskap. Og prøv å spise noe. Jeg blir like om det bare er en pommes frites. Da slipper jeg å høre på magen din rumle mer.»svarer han. Jeg skal til å protestere, men stopper opp når jeg ser Axel som står inntil den ene skaprekken sammen med Jace og Sebastian. Jeg biter tenna sammen idet jeg hår forbi og prøver å overse han så mye jeg klarer. Men til Jace og Sebastian derimot, de får et smil.

Vi presser oss frem til et bord og så fort rumpa mi treffer benken smeller jeg hodet i bordplata og slipper ut et oppgitt stønn. «Kan jeg låne hettegenseren din resten av dagen?»spør jeg og setter meg sløvt opp. Liam nikker og dytter en eplebit mot meg. «Spis. Ellers må jeg ha tilbake genseren.» Jeg griper den og tar en liten bit. Det er litt ekkelt, men jeg får den ned. «Flink jente.» sier han og klapper meg på ryggen. Jeg skal til å svare, men blir raskt avbrutt av en Sebastian som løper bort til oss.

«Em. Du må komme med meg. Nå.»sier han dødsseriøs. «Hva er det?» spør jeg og pakker sammen tingene mine. Måten han reagerer på virker det som at noen som holder på å dø. «Det er Axel og Jace. De holder på å fly i strupen på hverandre. Jeg har prøvd å få dem til å stoppe, men ingenting fungerer.»svarer han og griper sekken min for meg. «Er det mulig.»mumler jeg før vi forter oss ut av kantina.

Ute i gangen står det en haug med mennesker rundt dem. De står å kjefter av full hals til hverandre. Jeg får ikke med meg noe av det de sier, bare at de begge ti er forbanna. Skulle tro de var 7 ikke 17. Jeg presser meg forbi folkene som står rundt, går rett mot dem, strekker ut armene slik at jeg får tak i ørene dems og drar dem med, alt mens jeg fortsatt ser rett frem. Jeg drar dem med nedover til et tomt klasserom. Kjeftingen har blitt byttet ut med små stønn siden jeg holder så hardt på ørene dems. «Okay. Begge to holder kjeft og ingen sier noe før de får ordet. Jeg er fortsatt forbanna på deg, Axel og hvis du ikke passer deg, Jace kommer jeg til å bli like forbanna på deg.»smeller jeg og lener meg med armen i kors mot en pult. «Jace, du starter.»

«Han spør om ting jeg ikke svarer på fordi jeg ikke kan. Og han tar ikke et nei for faen. Hvertfall når det kommer til ting jeg fortsatt må finne ut av selv.»brummer han oppgitt og smeller bakhodet mot det ene skapet som står bak han. «Greit. Axel.»mumler jeg og hopper oppå den ene pulten med beina hengende utafor. «Jeg er bare jævlig lei av at alle skal holde hemmeligheter. Hvertfall du, Jace. Du skal lissom være bestekompisen min, men idet siste har du ikke fortalt meg en dritt.» smeller han tilbake igjen. «Okay. Jeg skjønner hva du mener, men noen ganger må du bare tolerere at folk har hemmeligheter. Men jeg skjønner hva du sikter til og Jace, du kan idet minste si hva du holder på med da. Det er lettere om du har noen som vet hva som skjer. Hvis ikke du sier det, sier jeg det. Så hva blir det? Deg eller meg?»sier jeg og stirrer ventende på han. Han nøler før han sukker, men han sier fortsatt ingenting. «Greit. Jace er homo, eller han prøver å finne ut om han er det eller ikke. Men det er helt normalt.»sier jeg og ser på han. «Tror faktisk jeg bikker begge veier.»mumler han og begge to ser på Axel som står med haka i gulvet. «Så du er Bi?» spør han og tar Jace inn i en klem før han rekker å svare. «Fint. Da krangler ikke dere i hvertfall.» sier jeg og hopper ned av pulten.