A misfit with secrets

5. Katten er ute av sekken

~Em~
Han står bare å stirrer på meg. Jeg tar raskt å rister på hånda for å slukke flammen.

Han går mot meg å prøver å si noe. Alt som kommer ut av munnen hans er lyder.

«Jeg kan forklare. Bare lov meg at du ikke sier det til noen.»sier jeg hysterisk.

«Hånda de brant for faen. Hvordan skal du forklare det?»spør han. Jeg går bort til han. Han rygger raskt unna. «Vær så snill bare la meg forklare. Se her.» Jeg tar opp en lighter og kaster den til han.

Han ser bare rart på meg. «Okei. Lov meg at du ikke friker ut.» han nikker sakte. «Se nå. Klyp meg i armen.»

Han gjør som jeg sier. Jeg slipper ut et lite au som bevis på at jeg kjenner det.

«Så tar du lighteren og holder den under hånda mi. Så skal du se hva som skjer.» Nok engang gjør han som jeg sier. Sakte men sikkert tar han og holder den under hånda mi. Etter et par sekunder tar hånda mi fyr igjen. Han rykker raskt tilbake.

«Det gjør ikke vondt, jeg sverger. Se jeg kan lage en ball.» Flammen former seg til en liten ball som jeg kaster frem og tilbake i hendene mine. Så slukker jeg den. Det kommer en lang stillhet.

«Liam. Si noe da. Vær så snill.» Han kommer nærmere meg.

«Jeg sverger på livet at jeg ikke skal si det til noen. Men hvem andre vet det?» jeg sukker og ser ned på skoene mine. «Deg, meg og Austin.Ingen andre. Dette er hele grunnen til at vi måtte flytte fra London.» Jeg kjenner en klump i halsen.

London. Som jeg savner London. Den lille leiligheten vår. Skolen. Thomas. Stakkars uskyldige Thomas. Han fortjente ikke å ende opp sånn. Lam fra livet og ned. Og alt er min feil. Jeg kjenner tårene presse på i øyekroken. Jeg ser raskt opp i taket slik at Liam ikke ser at jeg gråter.

Plutselig kjenner jeg et par armer rundt meg. Liam føles så varm og trygg. Akkurat som Austin. Det føltes faktisk godt at noen andre vet om meg. Så ringer bjella. Siste time og så er det hjem å se film med Nett.

Men først må jeg finne Austin. Han må vite det. Kanskje det er smart å vente med å si det. La det synke inn hos Liam. Ja. Det er nok det smarteste. Vi bryter opp klemmen og går ut av klasserommet.

Siste timen jeg har er spansk. Det er jeg ganske god i. Men jeg har funnet ut at Kimberley har det samme. Hjelp. Alt hun har gjort de siste dagene er å gi meg bitch-blikk.

På veien blir jeg møtt av noe som får meg til å brekke meg. Foran skapet mitt står det to personer og kliner. Eller mer som slåssing med tungene. Og selvfølgelig er det Axel og Kimberley. Jeg blir kvalm av å se på. Kimberley er super aggressiv. Det ser ut som hun prøver å sluke Axel.

Men jeg må ha boka mi. Jeg går bort og dytter dem vekk fra skapet mitt. Begge ser oppgitt på meg. Jeg slår til døra slik at den spretter opp. Jeg bytter ut tegneblokken med spanskboken min. Så smeller jeg igjen døra. Kimberley og Axel stirrer fortsatt på meg.

«Kan jeg hjelpe dere med noe?» Jeg lener skulderen min på skapet.

«Eh, ja. Du kunne dra det stygge trynet ditt ut av veien for oss.»svarer Kimberley.

«Eller ikke. Siden det tross alt er mitt skap.» skyter jeg tilbake. Hu snur på hælen og går. Hun går kun to meter før hun sender et blikk til Axel. Et blikk som sier: kommer du eller hva? Han svarer med å riste på hodet.

Nå er det min tur til å snu på hælen å gå. Men jeg snur raskt den andre veien når jeg innser at klasserommet er den andre veien. Jeg rekker ikke gå langt før jeg blir stoppet av Axel. "Hva er det nå?" spør jeg oppgitt. Han kommer nærmere og jeg kjenner kriblinger i magen.