A misfit with secrets

9. Hjelpes meg

~Em~
De myke leppene hans beveger seg i takt med mine. Det sprer seg en kriblende følelse i hele kroppen min. En følelse av at det er ingen andre enn oss som finnes.

Så innser jeg hva jeg gjør. Jeg trekker meg sakte og forsiktig unna. Et lite smil ligger plantet på leppene hans. Det kalde regnvannet renner nedover ryggen min og gir meg frysninger.

«Vi burde gå inn, ellers blir vi syke.» mumler jeg. Han nikker seg enig og jeg drar han med meg inn. Den lille episoden vår spilles om og om igjen i hodet på meg.

Akkurat i det vi går inn i gangen blir alle hoder snudd mot oss og all lyd blir borte. Jeg får tilsendt en haug med stygge og ekle blikk. Jeg ser ned i gulvet og fortsetter mot do. Blodet har størknet under nesa mi og på genseren.

Akkurat i det jeg skal til å gå inn på do, møter jeg blikket til en forskrekket Liam. Jeg sender han et trist unnskyldende blikk før jeg går inn på handikap doen. Utenfor hører jeg Liam snakke med en annen person. Jeg klarer ikke helt gjenkjenne stemmen først, men så innser jeg at det er Marcus.

«Em, kan du slippe oss inn? Vi vil bare snakke.» spør Liam mens han banker svakt på døra. «Det er ikke noe å snakke om. Det bare klikka for meg.» svarer jeg og skrur på vannet. Jeg tar litt papir inni vannet og tørker av blodet under nesa.

«Vær så snill?»ber Marcus. Jeg setter hendene på siden av vasken og studerer meg selv litt. De røde øynene mine, de hovne leppene og den forslåtte nesa mi. Så beveger jeg meg mot døra og låser opp. Jeg rekker så vidt å komme meg vekk fa døra før den rives opp og Liam og Marcus stormer inn. det er like før jeg drukner i gutte armer. jeg klarer å snike hodet opp for å få luft.

"Får. Ikke. Puste. Her."gisper jeg. De tekker seg raskt unna, men gransker meg fortsatt. "Villig til å forklare?"spør Liam og krysser armene over brystet. Jeg kaster hodet bakover og sukker. "Hvis jeg skal forklare deg noe, må jeg forlater han det første først."svarer jeg og peker på Marcus.

"Forklare meg hva?"spør Marcus me en nølende tone. Liam stirrer på meg som om jeg er gal. Noe jeg er. "Du kan ikke mene det. Jeg trodde du ville holde det hemmelig." Jeg setter meg ned på doen og støtter hodet i hendene mine. "Jeg ville det, men vi kan ikke utestenge Marcus heller. vi kan ikke akkurat kaste han ut av dass mens vi snakker."svarer jeg og ser på han. "Men det blir farligere jo fler som vet, Em."

"Forklare meg hva? Hva er det som er så farlig?"spør Marcus på nytt. Jeg ser bedende bort på Liam. Han løfter opp hendene for å si at han overgir seg. "Først og fremst må du love å ikke frike ut slik som din kompis her gjorde," jeg kaster på hodet i retning av Liam før jeg fortsetter, "og jeg sverger at det, jeg ikke er farlig." Jeg titter kjapt opp på han får å se etter en respons.

Han følger nøye med på alt jeg sier. Jeg gir tegn til at han skal ta plassen min å dassen. Uten noe lyd bytter jeg og han plass. Liam tar seg raskt til å stå ved siden av ham for sikkerhetsskyld. "Okay, først og fremst lov meg at du ikke sier det til noen,"han sitter utålmodig på kanten av stolen og venter på at jeg skal komme til poenget. Sakte drar jeg den høyre hånda ut av lomma og holder ut foran. Uten å si noe konsentrerer jeg kun på hånda mi. Etterhvert kan jeg kjenne varmen som siger opp i hånda. Etter enda noen sekunder tar den fyr.

Marcus rykker tilbake på doen. Det ser ut som at han prøver å klatre lengre opp på den. Akkurat som Liam, prøver han å snakke men det kommer bare lyder ut av munnen hans. "Da vet du det. Men nå kan jeg fortelle dere begge hvorfor det klikka for meg." Jeg lener ryggen inntil veggen og sklir ned på gulvet.

"Vent nå litt. Hva faen skjedde nå nettopp? Du satte fyr på den fuckings hånda di for svarte." Stammer Marcus frem. "Det går bra. Jeg reagerte på akkurat den samme måten. Og se, jeg lever fortsatt helt fint."beroliger Liam.