A misfit with secrets

3. Hjelp

~Em~
Jeg blir dratt inn i et smug. Mannen som holder meg fast har garantert drukket. Ånden hans stinker av alkohol. Han presser ryggen min mot en murvegg. Jeg kan kjenne at blåmerket mitt gjør vondt.

"Hva gjør en så søt og uskyldig liten jente som deg her ute så sent?" Han lener seg inn og kysser meg på nakken. Han kan ikke ha dusjet på flere uker. For fy faen som han lukter. Den hånden som ikke holder armen min beveger han ned mot rumpa mi. Den andre armen mkn er klemt mellom veggen og ryggen min. Jeg prøver å skrike men han presser leppene sine mot mine. En kvalme sprer seg gjennom meg. Nå kjenner jeg at jeg blir rimlig irritert. Om ikke redd. Han begynner å klå på meg og jeg kjenner at jeg blir reddere og reddere.

Hendene mine blir varmere og varmere. Alt jeg kommer på å gjøre er å bite han i leppa. Han trekker seg raskt unna og ser stykt på meg. Han tar den ene hånden og lår meg over det venstre kinnet. Jeg slipper ut et lite skrik av smerte og tar begge hender og holder meg på kinnet. Han går litt unna meg nå. Jeg griper sjansen til å løpe, men han spenner bein på meg.

Jeg deiser i bakken og han setter seg oppå meg. Han tar begge hendene mine og holder dem hast over hodet mitt med den ene hånden hans. Med den andre begynner han å fikle med buksene mine. Alt som kommer i tankene på meg er å skrike. Det er nøyaktig det jeg gjør. Men nå kjenner jeg varmen stige på. Han slår meg enda en gan over det venstre kinnet. "Hold kjeft din lille hore." Nå har jeg fått nok. Jeg lar hendene mine brenne. Plutselig blir han revet av meg. Jeg kryper unna og reiser meg raskt opp og stapper hendene mine i lommene. Mannen som overfalt meg blir ordentlig banket opp av en person med sort hettejakke under en skinnjakke.

"Og aldri prøv deg på noe sånt igjen!" Den fulle mannen løper -så mye han klarer- vekk fra personen. Jeg kjenner igjen stemmen hans. Axel. Han kommer bort og ser på meg.

"Går det bra?" Alt luften mellom oss er borte. Jeg ser opp i øynene hans. Han ser på kinnet mitt. Sakte stryker han tommelen over merket på kinnet mitt. Jeg trekker meg raskt unna.

"Ja, takk" Jeg drar hetta over hodet og begynner å gå. Jeg ser i sidesynet at han går ved siden av meg.

"Jeg klarer meg nå altså."sier jeg. Han humrer og går videre. "Jeg skal jo hjem jeg også. Hvis du hadde glemt det, så er nabonen din."sier han. Jeg himler svakt med øynene.

Etter en ti minutters tid er vi foran husene våres. Han går inn til seg og jeg går inn til meg. "Jeg er hjemme!"roper jeg.

"Og jeg er i stua!" roper Austin tilbake. Jeg tar av meg jakken og skoene, men beholder hetta på. Det siste jeg trenger er at han stiller spørsmål. "Heg går å legger meg." Jeg små løper bort til trappa. Jeg rekker det akkurat ikke. "Skal du ikke si natta en gang?" Jeg snur meg mot han, men holder blikket festet på bakken. Jeg gir han en kjapp klem. Han tar hånda si på korsryggen min og jeg trekker meg raskt unna.

Så raskt at hetta detter av. Han ser på store øyne mot meg. Jeg løper opp trappa og inn på rommet mitt. Jeg hører Austin løpe opp trappa etter meg. Før han rekker å komme inn, skynder jeg meg å smelle igjen og låse døra. Han hamrer hardt på døra mi. Jeg går bort til senga og setter meg med ryggen mot vinduet.

"Kom igjen da, Em. Åpne døren." Han høres sint og redd ut. "Nei!" roper jeg. "Emerald Christine Samuels! Hvis ikke du åpner denne døren innen jeg har telt til tre, så,sparker jeg den ned." Nå er han sint. Jeg har ikke hørt noen si hele navnet mitt siden mamma og pappa var her. Når de sa hele navnet mitt viste jeg at det var trøbbel.

"Det tørr du ikke. Du orker ikke å fikse den etterpå!" Jeg snur meg og åpner vinduet. Han banner lavt og sukker. "Være så snill. Kan vi ikke bare snakke om det. Jeg vil bare vite hva som har skjedd." Stemmen hans er rolig. "Lover du å ikke klikke fullstendig?"