A misfit with secrets

12. Ops...

~Em~

Har du noen gang ligget i senga og sett på taket og tenkt hvor rart det hadde vært om det hadde vært gulvet? For det er det jeg gjør nå. Jeg har bare vært hjemme i tre timer, men det virker som om det har gått tre år. Tiden har passert så sakte. Det er litt ekelt å være hjemme alene. Spessielt når det er over flere uker. Jaja, det er sånn det er å være voksen. Jeg må finne meg kjæreste altså, for jeg orker ikke bo alene.

Tap...tap...tap. Jeg hører at det banker svakt på vinduet mitt. Jeg setter meg opp i senga og stirrer på Axel som driver å kaster grus på vinduet for å få oppmerksomheten min. Jeg krysser armene og sender han et ordentlig bitch-blikk. Nå har jeg faktisk tenkt til å klare å være sur på han. Selv om han var sammen med meg på sykehuset. Men hvorfor var han der? Det fikk jeg aldri svar på... metall korken er iskald mot den varme hånden min I det jeg åpner vinduet.

"Hvorfor var du på sykehuset egentlig? Og Au..."sier jeg i det en stein treffet meg midt mellom øyenbrynene. Jeg gnir meg der steinen traff for å ta vekk smerten. "Jeg ville ikke at du skulle gå i gjennom det alene."svarer han og kryper opp i vinduskarmen sin. Jeg himler med øynene og legger hodet ned på vinduskarmen min. Bak husene våres er det en stor eng med strå som sikkert når meg til livet. Solen skinner I en perfekt vinkel som får det til å se ut som en eng av gull. Jeg husker at vi hadde en lik eng bak gården vi bodde på i Norge. Jeg og Austin pleide å løpe sammen der vær sommer, ofte med vaffel med brunost i hånda. Nå frister det egentlig litt med norske vafler. Alle de amerikanske er neste bare luft og de smaker det også. "Jeg har vært gjennom mye alene her i livet. Ting som er mye tyngre å bære på enn dette."Mumler jeg før jeg går ut av senga og ned på kjøkkenet.

Et svakt dunk høres ovenfra og jeg er ganske sikker på at det var Axel som lukket igjen vinduet mitt. Jeg roter i skapene for å finne det jeg trenger og vaffeljernet, så putter jeg alt I bollen og rører rundt. Når røren er klar setter jeg den i kjøleskapet litt for svelling. Akkurat i det jeg snur meg fra kjøleskapet, blir jeg møtt av en håndfull mel som blir slengt i ansiktet på  meg. Melet blir etterfulgt av den skjønne latteren til Axel. "AXEL!!!!!!!"roper jeg og tørker melet ut av øynene mine. "Du skulle sett ansiktet ditt."presser han frem mellom latterbølgene. Jeg går mot han og griper med meg et egg på veien. Før han rekker å reagere har jeg knust det på toppen av det fyldige håret hans. Med et blir latteren hans borte. Øynene hans blir onde, men på en leken måte og et ondt smil finner seg til rette på leppene hans. Jeg innser raskt at jeg har vekket bjørnen, og løper rakt til den andre siden av kjøkken øya.

"Nå blir det krig vesla." Vesla? Den var ny. Jeg krymper litt her jeg står for å bli et mindre mål. Han tar sleiven ut av den møkkete bollen som står i vasken før han stormer mot meg. Jeg hyler i det jeg spurter rundt øya. Men jeg er ikke rask nok. Han griper tak i armen min og drar meg mot han. Når huden hans berører min er det som om fyrverkeri tennes i magen min. Han drar meg såpass nærme at jeg kjenner den friske pusten hans i ansiktet. Han stirrer på meg i noen sekunder før han drar sleiven nedover kinnet mitt. Den kalde røren blander seg med melet og renner nedover halsen min.

"Greit, du har vunnet."juger jeg og ser på han. Jeg strekker ut armene for at han skal gi meg en klem. Han går rett i fella mi. I det han kommer nærme nok til at jeg kan legge hodet på brystet hans gnir jeg kinnet mitt på brystet hans før jeg løper ut i hagen. Jeg kan høre han knurre før han følger etter meg. Så raskt jeg klarer spurter jeg over gressplenen og bort til bassenget. Men hann følger etter. Siden bassenget ligger i enden av hagen har jeg ikke noe annet sted jeg kan løpe. Jeg kan alltids prøve å løpe mot han, men da blir jeg i hvertfall tatt. Jeg står som fryst i det han nærmer seg. Så dum som jeg er bestemmer jeg meg for å løpe mot han. Som jeg hadde forutsett feiler planen min. Han griper tak i hofta mi og løfter meg opp på skulderen sin som om jeg skulle vært en potetsekk. Men han snur ikke. Han fortsetter mot bassenget.