A misfit with secrets

15. Tilbake på sykehuset

~Axel~
Jeg åpner øynene og blunker et par ganger for å vende meg til lyset som kommer inn mellom gardinene. Nok en gang våkner jeg ved siden av en gudinne. Hun er grunnen til at jeg våkna. «Du ser på meg mens jeg sover.»mumler jeg med halve ansiktet nedi puta. «Det gjør jeg ikke. Jeg stirrer på edderkoppen som sitter på nesa di.»svarer hun og biter seg i underleppa. «Ha ha ha. Så morsom du er.» svarer jeg og dytter til henne. Hun utslipper et lite sjokkert stønn før hun dytter meg tilbake. Ikke hardt eller no, men nok til at jeg våkner.

«Hva er klokka?»spør jeg idet jeg strekker meg. Em plukker opp mobilen sin og snur skjermen mot meg. Klokka er nå 13.37. Alle som har vært på skolen idag er nå ferdig. «Shit er klokka så mye allerede!»utbryter hun. «Jeg må komme meg til sykehuset asap.» Hu hopper ut av senga og spurter inn på badet. På noe som virker som 0.2 sekunder er hun skifta og klar til å dra. Alt jeg trenger å gjøre nå er hoppe inn i mitt eget hus og skifte bukse og skjorte. Og det er det jeg gjør.

Jeg har aldri lagt merke til hvor mye søtere rommet til Em lukter enn mitt. Jeg går bort til skapet mitt og drar ut en sort olabukse og  og en mørkeblå flanell skjorte. Så er det tilbake til Em sitt hus. «Skal vi ta bilen min?»spør jeg i det jeg kryper tilbake inn gjennom vinduet hennes. Alt hun gjør er å nikke før hu forsvinner ned trappe og ut i gangen. Vi drar på oss skoa og Em små jogger bort til bilen. Hun er veldig gira og nervøs for å treffe broren sin igjen.

~Em~
Jeg sitter og stirrer ut av bilvinduet. Akkurat nå så kjennes det ut som at innvollene mine prøver å delta i X-games. De snurrer opp og ned og frem og tilbake. Jeg gløtter bort på Axel som sitter å trommer med tommlene på rattet. Jeg skjønner fortsatt ikke hva jeg har gjort får å få en sånn person i livet mitt. Det er aldri kjedelig når jeg er med han.

Setebeltet mitt er allerede av før Axel rekker å parkere. Jeg detter nesten ut av bilen og beinflyr mot inngangen. «Austin Samuels. Jeg skal besøke Austin Samuels.»peser jeg til damen bak skranken. «Er du familie?»spør hun. «Ja, jeg er lillesøstra hans. Em Samuels.» Damen skriver raskt inn noe på dataen foran seg uten å se på meg. «Har du noe legitimasjon?» Jeg drar raskt fram bankkortet og gir det til henne. Hun ser raskt på det før hun skriver inn noe mer på dataen. Så skriver hun ut en lapp og gir den til meg. «Fest denne på brystet. Så kan du besøke broren din.»

Jeg gjør som damen sier og så går jeg inn hvor Austin har rom. Før jeg går inn snakker jeg raskt med en sykepleier som kommer ut av rommet. Jeg kjenner halsen min knyte seg like før jeg går inn. «Det kommer til å gå bra.»hvisket Axel i øret mitt og holder en hånd på skulderen min. Jeg lener meg på den mens jeg tenker. «Ja du har rett. Jeg må bare få snakket med han. Få alt det som gnager på meg innvendig. Du trenger ikke vente altså. Jeg kan ringe deg når jeg skal hjem.»sier jeg og gjør meg mentalt klar for å møte broren min. «Jeg kommer til å sitte akkurat her hele tiden.»svarer han og setter seg ned på en av de ubehagelige stolene.

Jeg åpner døra inn til rommet hans og jeg kjenner tårene strømme på. «Herregud Austin. Jeg er så utrolig lei for det. Hvis ikke jeg hadde kjefta sånn på deg hadde du aldri kjørt avgårde så sint og så hadde du ikke kræsja og da hadde du ikke vært her nå.»sier jeg mens tårene renner nedover.

«Hei på deg også. Og Em, det var ikke din feil. Det kom en lastebil ut av en gate og bremsene hadde blitt ødelagt. Det er hvertfall det politiet sa til meg. Hvordan har det gått med deg?» spør han med en utrolig sliten stemme. Jeg kan ikke la være å le. Selv så skada som han er, bryr han seg mer om meg enn seg selv.

«Det har gått bra. Og jeg vet du ikke kommer til å like det jeg skal til å si deg, men bare hør meg ut. Axel har hjulpet meg. Han har vært der for meg og jeg har ikke følt meg like redd.»sier jeg så raskt at jeg selv nesten ikke forstår det. Austin strammer kjeven og jeg kan se at han ikke liker det jeg sier. «Jeg skjønner. Så lenge du er trygg er jeg glad.» Som de ordene varmer meg opp. Forsiktig gir jeg han en klem før jeg går ut av rommet for å gå på do. Ut på gangen sitter Axel fortsatt i stolen og holder seg på armen. Jeg hadde nesten helt glemt at han hadde blitt knivstukket. «Du må få det sjekket og nå er vi her.»sier jeg og setter meg ned ved siden av han. «Nei det trengs ikke. Det kommer til å gå bra.»