Deathangel

Kapittel 4

Alexander's POV

Det var mørk i gatene, men jeg brydde meg ikke. Jeg likte at det var mørkt. Tankene mine streifet ordet jeg hadde kalt Janne. Jeg smilte og lo litt for meg selv ved tanken. "Babe?" sa jeg til meg selv. "Jeg kalte henne babe." Jeg ristet lett på hodet og smilte, sikkert som en idiot, hver gang jeg tenkte på det. Slik fortsatte jeg nedover gatene i mørket.

Mizty's POV

Matteoppgavene var vanskelige. Jeg lå på sengen med bøkene foran meg og gnidde meg i hodet for jeg visste ikke svaret. Gned sikkert av meg en tolvdel av håret. Fint, det er matte. Hvorfor greier ejg ikke denne da?! Jeg ble frustrert og kastet blyanten i veggen. Sjokkert stirret jeg på der blyanten landet. Hva skjedde nå? Sakte gikk jeg mot den og plukket den opp, gikk bort til skrivebordet og la den tilbake i pennalet. "Jeg trenger å riste meg løs." sa jeg til meg selv og skrudde på en av sangene til Enrique Iglesias. Det var faktisk favorittsangen min av han som spiltes av. "I'm a freak." het den. Jeg hoppet rundt på gulvet og sang:
"'Cause I'm a freak. 

The way you pop it and drop it.

All over me

No, I don't want you to stop it

Yeah, I'm a freak

Baby, I can't lie

When you move like that

I've got a one track mind,
'Cause I'm a freak. Yeah, I'm a freak'. Cause I'm a freak. Yeah, I'm a freak"

Jeg moret meg veldig. Følte meg fri. Hørtes sikkert veldig godt nede, men jeg brydde meg ikke. Da sangen var spilt ferdig satte jeg med ned ved bøkene igjen. Telefonen min ringte. "Emanuel ringer" sto det. Jeg smilte og svarte med en sexy stemme: "Hallo" "Sorry, jeg slår opp." svarte han og la på. Jeg ble helt paff. Hele meg stivnet. Jeg visste ikke om jeg skulle gråte eller hyle. Tårene rant nedover, så jeg snudde meg og begravde hodet i puta.

Emanuel's POV

Fatter'n klikka totalt. Han var så forbanna etter at Mizty hadde blitt en grå engel. "Nei! Du får ikke være sammen med henne!" sa han strengt å så på meg. Jeg så ned. Orket ikke å se trynet hans nå. "SE PÅ MEG NÅR JEG SNAKKER TIL DEG!!" ropte han, grep tak i ansiktet mitt og vred meg mot han. Jeg stirret  stygt på han. Han så strengt og surt ned på meg. "JEG HAR ALT SLÅTT OPP MED HENNE!!" ropte jeg i ansiktet hans og rev til meg hodet mitt. Tårene begynte å renne ide jeg løp ut av rommet og ut i garasjen. Alltid når jeg var trist gikk jeg ut i garasjen og slo på et metall. Jeg tok frem hammeren og et stålrør. Jeg festet stålrøret til benken og begynte å slå hardt på det. "Hater han! Jeg hater pappa!" tenkte jeg inni meg. Jeg skrudde på radioen for å se om litt musikk eller nyheter kunne roe meg ned. De spilte av sangen "I'm a freak" og jeg begynte straks å tenke på Mizty. Hun måtte være så lei seg nå. Jeg var det selv. For en idiot jeg er, men jeg måtte gjøre det. Hvis ikke ville pappa dumpe meg ned til bunnen av rangen til de sorte englene. Åh!!!!!

Neste dag på skolen

Jeg kom akkurat inn i klasserommet i tide. Mizty så meg, men så bort med en gang. Det var tydelig at hun var såret. "Fint du kunne joine oss idag, unge Emanuel. Sett deg på plassen din." sa læreren og pekte bortved Xavier. Jeg skulte bare surt på han og gikk dit. Timen gikk og jeg satt hele tiden og så på Mizty. Hun snudde seg ikke en gang mot meg. Alt hun gjorde var av og til å hviske noen ord til venninna Klee som satt ved siden av henne. Det irriterte meg veldig at hun ikke ville engang se på meg. Jeg måtte snakke med henne. Heldigvis for meg ringte det ut til matpause. Raskt reiste jeg meg opp, løp mot Mizty, grep henne i armen og dro henne med vekk fra de andre. Jeg brydde meg ikke hva folk trodde eller hva hun sa. Alt jeg visste var at jeg måtte snakke med henne. Og det NÅ! Vi kom rundt hjørnet til den delen av skolen ingen brukte. Ingen visste hvorfor heller. 
"Hva vil du?" sa Mizty surt og så bort mens hun krysset hendene. Jeg tok tak i skuldrene hennes. Hun så forskrekket opp på meg.
"Mizty. Du må høre hva jeg har å si." sa jeg rolig. Hele meg skalv.
"Jeg har ingen grunn for å høre på deg." sa hun avvisende og begynte å gå sin vei. Jeg grep tak i henne igjen. Hun snudde seg og så surt på meg.
"Please..." sa jeg nesten på gråten. Hun merket det tydeligvis, for hun begynte selv og gråte men løp vekk før jeg fikk trøstet henne.