Deathangel

Kapittel 20

Alexander's POV

Jeg gjemte meg i skyggene ved muren til slottet til Dracula. Raskt så jeg fra den ene posten med vakter til den andre. De andre var alt kommet frem til sine poster hvor de skulle være. Janne sendte meg stadig tanker om hva jeg skulle gjøre. Forsiktig smøg meg langs skyggene og kom meg inn i slottsgården. Satte fra meg bomben som Fredrick hadde laget og snek meg ut igjen. 
'Er den plantet?' spurte Fredrick med tankene, selv om han sto rett ved siden av meg i skyggene. Men siden det var så mange vakter her, så måtte vi bruke tankesamtaler i stedet. 
"Hva er det der?" hørte vi inne i fra slottsgården før jeg rakk å svare. Jeg snudde hodet først mot porten og så tilbake til Fredrick og smilte, mens jeg nikket stolt. Alle vaktene i området gikk mot bomben. Uten å ane hva det var. Fredrick hadde utløseren, så han hadde styring på den. 
'Nå Hell.' hørte jeg Janne's tanke. Vi hadde brukt magien slik at vi alle kunne høre samtalen. Hell hadde i oppgave om å snike seg inn i selve slottet med noen andre skapninger. 
'Jeg går inn i skyggene innenfor porten.' sendte Fredrick og smøg seg forbi meg og inn. Han ga tegn om at Hell og de va rkommet inn.
'Mika. En avledning takk.' 
'Med glede. Klar Janne?' 
'Ja. Let's do this.' Jeg så bort i lysningen og en gjeng varulver kom sakte gående med Janne og Mika i ledelsen. En gjeng varulver kom løpende ut i fra borgen og det brøt ut en stor slosskamp imellom dem. BANG!! Lød det fra innenfor porten. Jeg så forsiktig inn og alle vaktene der inne var slått ut.
'Cameron. Deres tur.' sendte jeg. Noen sekunder etterpå kom Cameron med alle dragene i halen flyvende og landet inne på slottsgården. Janne og dem fikk sperret inn varulvene fra den mørke siden i en ring av flammer ved hjelp av Hy. 'Følg med dem!' sa Janne til henne. Hun nikket til svar. Jeg forsvant inn i skyggene etter Fredrick. Janne og varulvene kom løpende inn porten. Cameron og Carlos prøvde å åpne porten med flammer og ved hjelp av halen sin, men til ingen nytte. 
'Flytt dere!' komanderte Janne. Hun forvandlet seg til en heks. Hun dro en sirkel rundt i lufta før hun la henda i kryss foran brystet med kun pekefingrene og langefingrene oppe. Øynene hennes lukket seg og hun fløy litt opp i luften med en blå flamme rundt seg. I en rask bevegelse strakte hun henda og beina i alle retninger og åpnet øynene. De var hvite. En strøm av energi brøt ut av henne og for mot døra som en diger slegge. Dørene ble knust i flere tusen biter. Janne landet på et kne og med den ene armen i bakken. Hun så ned mot bakken, men løftet blikket og gikk inn i slottet. Alle fulgte etter henne. Like forbløffet over hva hun kunne utrette med kreftene sine. I et sekund var hun rett foran oss, men så glødet hun og forsvant i superfart nedover gangen. 'Vampyr.' forklarte jeg de andre som så forvirret på meg. De bare nikket og begynte å løpe innover i slottet. Vi ransakte hele slottet etter Dracula, Zulvana, Cleo og Castell, men de var ikke å finne. Da vi kom ut igjen etter totalt å ødelegge slottet hans, fikk vi oss en stor overraskelse. 
"Velkommen ut igjen." Den nifse, mørke stemmen til Dracula lød fra rett utenfor porten. Janne stirret bare stygt på han. Høyre hånden hennes glødet av blå flammer. Som om hun var klar for å kjempe. 
"Du ventet oss." sa hun med en tone som overrasket meg. Det virket som hun var forberett på dette eller som om hun hadde avtalt det. Dracula smilte bare og tappet fingertuppene sine mot hverandre.
"Janne? Visste du om dette?" spurte jeg forvirret, redd for hva svaret ville bli. Hun svarte meg ikke. 
"Janne?" jeg grep tak i overarmen hennes. Hun så bak på meg. Synet fikk meg til å ta noen skritt tilbake av redsel. Øynene hennes var helt røde og flammene på hånden hennes sprette seg til den andre hånden og ut fra øynene. Tennene hennes kvesset seg og ble til skarpe hoggtenner. Ut i fra ryggen hennes brøt det ut sorte demonvinger. Aldri hadde jeg sett henne slik. Det måtte være alle følelsene som var samlet i henne som gjorde til dette. Hun snudde seg mot Dracula igjen.
"Let's fight. Men bar du og jeg!" ropte hun. Dracula så overrasket på henne, men nikket. Han steg ned fra tronen sin og ned på bakken. Janne gikk rett på. Hun slo sammen hendene sine rett foran seg med håndflatene visende mot Dracula og sendte ut en diger blå stråle mot han. Dracula's øyne ble vidåpne av sjokk. Han hylte høyt av smerte i det strålen traff ham. Et sekund etter var det kun aske igjen etter han. Hun greide det! Han var beskjempet. Zulvana's øyne ble fylt av tårer og hun ble livredd. Da hun prøvde å stikke av flyttet Janne strålen mot henne og fikk henne til å gå i oppløsning. Det samme gjorde hun mot Cleo og Castell. Hæren til Dracula ble livredde og flyktet i skrekk. Strålen og vingene trakk seg tilbake inn i Janne og hun fallt over ende. Bevistløs lå hun der på bakken. "Janne?!" ropte jeg og løp frem til henne. Hun løftet litt på øyenlokkene og så opp på meg. Blikket hennes var først rolig, men så ble de hvite igjen og flammene steg opp i rundt henne. De traff meg og jeg hylte til av smerte. Da flammene forsvant hadde de tatt så mye krefter fra meg at jeg falt sammen ved siden av henne. All lys forsvant fra øynene mine.