Deathangel

Kapittel 19

Camron's POV

Vi fløy mot de mørke skapningene. Jeg førte dragene ned mot bakken.
"FIRE!" ropte jeg. Mange av disse dragene var engelske hadde jeg oppdaget, så da var det enkleste å gi komandoene på engelsk. En etter en åpnet gapet og spyttet ut flammen sin på fiendene. Under oss lød flere hyl av smerte. Jeg fløy litt opp for å få oversikt. Flere harde sammenstøt lød på bakken. Varulvene glefset etter de store monstrene, men ikke alle greide seg bra. De ble hardt skadet, men ikke drept. Jeg la merket til en varulv som var hardt skadet og et monster som hadde tenkt å slakte han med en stor øks. Raskt stupte jeg ned og kastet flammene mine på han. Han hylte av smerte.
"Protect the army!" ropte jeg til alle dragene og de fulgte orderen min. Phoenix dukket opp ved siden av meg og stupte ned snurrende mot bakken. En stor tornado av flammer ble sendt ned mot soldatene til Dracula. De hylte av smertene. Janne brøt seg igjennom mengdene av soldater. Hun hadde rettning av Dracula. Mika kom opp på siden av henne og jeg la merket til at han gikk etter henne. Vampyren som styrte han satt på tronen ved siden av Dracula.
"Carlos! Løft opp Mika fra bakken og ikke slipp han ned! Safira bli med meg!" ropte jeg. Carlos stupte ned mot Mika og grep han med klørne og løftet han opp. Slik at han ikke fikk tak i Janne. Safira var en safirblå drage fra der jeg kom fra. Hun var faktisk jenta jeg holdt på med. Janne visst eingenting om henne, bare det at vi hodlt på. Jeg blunket til henne der vi fulgte etter Janne. Sammen stupte vi ned på hver side av henne og spredde flammene våre på de som prøvde seg. Janne så takknemlig opp på oss. Dracula steg ned fra tronen sin sammen med han andre vampyren. Det var noe kjent ved han. Øynene hans traff mine og de ble store. Cedrick?! Jeg så sjokkert på ham men fortsatte å fly etter Janne mot dem.

Flashback:
Seks år siden

"Cedrick, kom igjen. De venter ikke for alltid vet du." Jeg dultet han lett i skulderen. Han smilte og så bort på jentene.
"De er ikke noe for meg uansett." Svarte han.
"Ikke tull. Du er jo en kjærnekar."
"Nej, det er jeg vel ikke."
"Joa."
"Hm... Vel, okay da." Cedrick reiste seg opp og fulgte etter meg bort til jentene.
"Halla chicks." sa han flørtende. Jeg gikk rett bort til Safira og lente meg mot veggen med armen. Hun så smilende og sjenert opp på meg.
"Hey søta." Hvisket jeg i øret hennes. Hun ble rød i kinnene og det var bare så søtt, syntes jeg. Jeg så bort på de andre jentene og Cedrick.
"Herregud. Er det slik du behandler ei jente?" spurte Lindy mot han. Hun var ei bitch og skulle alltid være midtpunkt. Cedrick likte ikke henne, han likte Julia. Ei av de to såkalte "venninnene" til Lindy. Men de to fikk aldri snakke. Julia så smigret ut frem til Lindy braste inn i samtalen. Cedrick var ganske sjenert med jenter, så dette gikk hardt inn på han. Raskt så jeg ned på Safira før jeg så opp på Cedrick igjen. Cedrick så livredd ut og da tårer viste seg i øyekrokene hans snudde ahns seg og løp inn i skogen igjen.
"Du er så ei bitch, Lindy." sa jeg til henne i det jeg løp forbi henne og etter Cedrick.
"Kompis. Vent da!" ropte jeg etter han. Men jeg fant han ikke.

Flashback over:

Jeg hadde ikke sett Cedrick på seks år. Men jeg visste det at Julia likte han enda. "Safira. Dekk Janne. Jeg kommer snart." sa jeg og fløy opp. Raskt fløy jeg mot hjemplassen til Safira og Julia. Jeg hadde en idè.

Janne's POV

Dracula var bare noen meter fra meg. Han hadde hoppet ned fra tronen sin og kom mot meg. Blikkene våre var festet i hverandre. 'Nå skal jeg rive av han det stygge hodet!' tenkte jeg. Sinnet steg i meg og jeg kunne ikke noe for det. Da vi sto bare ti meter fra hverandre fløy Safira og lagde en flammering rundt oss, slik at det kun var oss to i ringen. Ingen av oss rørte en muskel. Rundt oss kunne jeg høre drager falt fra himmelen og monstre som hylte. Blod sprutet opp over flammene. Noe blod traff til og med meg og festet seg i pelsen min. Vi holdt fortsatt posisjoner, helt til Dracula tok et skritt til venstre. Jeg gikk mot min venstre. Slik gikk vi rundt i ring.
"Du vet du ikke kan slå meg." sa Dracula skarpt mot meg.
"Prøv meg!" snerret jeg tilbake. Jeg kunne se redselen i øynene hans.
"Du har aldri kjempet mot en combi før. Har du?" spurte jeg.
"Som om du trenger å vite det."
En drage ble kastet inn i flammesirkelen men skled rett igjennom og ut flammene igjen.
"Gi deg før du taper hele hæren din!" snerret jeg advarende.
"Aldri. Dere stopper ikke oss." svarte han.
"Ikke det? En hær må ha lojalitet og samarbeid. Din har ingen av delene."
"Feil. Hæren min er lojale."
"Det er der du tar feil. Eneste grunn til at de følger deg er at de er redde for deg. For deg er de bare søppel. Hvis de ikke følger dine ordre, slakter du dem rett ned."
"Hvordan våger du å snakke til din overhodet slik?"
"Min overhodet? Du? Ha! Du ville ikke ha vært det selv om vi hadde vært de siste på jorda."
"Det kan plutselig skje."