Deathangel

Kapittel 24

Alexander's POV

Alt føltes som før igjen. Vi kysset lenge, men stoppet da noen banket på døra. 
"Kom inn!" ropte jeg og hostet etterpå. Tydeligvis var jeg ikke frisk nok til å rope. Janne så irritert på meg. Et tegn på at jeg gjorde noe jeg ikke skulle ha gjort. Jeg bare besvarte uttrykket hennes med et idiotglis. Da lo hun. 
Døra gikk sakte opp og Mizt stakk hodet forsiktig inn. "Hallo?" spurte hun forsiktig og kom inn i rommet. Emanuel kom inn bak henne. 
"Hvordan går det, bro'?" spurte han og kom bort til han.
"Bedre enn tidligere." sa jeg og gjorde et nevedunk med han. Mizt satte seg ned ved siden av Janne. De små snakket om noe, men de snakket så lavt at jeg ikke greide å høre hva de sa. Alt var bare mumling. 
"Hva skjedde egentlig?" spurte Mizt og så på meg. Janne snudde seg mot meg og så like forundret på meg som Mizt og Emanuel. 
"Vel. Det siste jeg husker var at jeg satt på ryggen til Mika med noen varulver og kentaurer etter så, og en av kentaurene slengte et sverd mot meg. Jeg prøvde å dukke unna, men det traff meg over armen her og etter det husker jeg ingenting. Hvordan kom jeg hit egentlig?" Jeg så forundret rundt i rommet. 
"Mika sendte meg en tankemelding om at du trengte hjelp, så da jeg kom til marken og så deg bare ligge der ba jeg noen venner av meg fly deg hit." forklarte Janne.
"Hvilke venner?"
"Femo og Grim." Med et kom to griffer flyvende inn vinduet som sto åpent. 
"Du sa navnet vårt, min dronning." sa den største da de landet. 
"Hei Femo. Hei Grim." sa Janne og vinket til de. Begge bukket svakt med hodet. 
"Ah, jeg ser at unge herr Wedege føler seg bedre. Vi er så lei oss for det som skjedde." sa den minste av dem. 
"Jeg har det bra ja. Takk som spør." sa jeg og smilte til han. Jeg så bort på Janne. "Hvem er hvem?" hvisket jeg til henne. Hun bare smilte og sa enkelt. "Femo." hun pekte på den største av dem. "Grim." så på den minste. Jeg nikket bare. 
"Vel, takk for hjelpen." sa jeg til dem. De bukket og så bort på Janne. 
"Trenger du hjelp, deres Høyhet, så vet du hvor du finner oss." Med det tok de to hopp mot vinduet og fløy ut og opp mot himmelen. En healer kom inn i rommet. 
"Unge Alexander trenger hvile." sa hun og sendte et strengt blikk mot oss. De andre nikket seg enig og forsvant ut døra en etter en. 
"Hvil deg nå, så snakkes vi snart. Elsker deg." sa Janne og kysset meg på panna. Hun skulle til å gå ut døra, men jeg stoppet henne. 
"Janne."
"Ja?" Hun snudde seg.
"Elsker deg også og vær sterk." 
"Skal det." Hun sendte meg et slengkyss før hun forsvant ut døra som de andre. 

Mika's POV

De jaget meg enda. Kunne de ikke stoppe. Jeg var utslitt av all løpingen, men fortsatte alt jeg orket kun for ikke å bli revet ihjel. 'Hjelp!' sendte jeg i tankene, men fikk ingen svar. Jeg måtte være for langt unna til at de kunne høre meg. De andre varulvene lå litt bak meg, så jeg bråstoppet og tenkte at nok er nok. "Nå tar jeg opp kampen." sa jeg stille til meg selv. Bak meg hørte jeg snerr og jeg snudde meg. To varulver sto der og siklet etter å rive meg ihjel. En svart og en grå, omtrent på samme høyde. 
"Hvor er de andre?" spurte jeg dem selvsikkert. 
"De hadde ting å gjøre." svarte den sorte. Killer kom til synet ut av tåka et stykke bak dem. Han stoppet opp og holdt god avstand, sirka en kilometer, men nok til at jeg kunne se han glise stygt. 
"Killer!! Du skal dø!!" ropte jeg mot han. Da gliste han bare mere, før han forsvant inn i tåka igjen. 
"Dream on, dog! Dream on!" hørte jeg han rope svakt tilbake. Varulvene så på meg og så vekslet de et blikk.
"På tre?" Spurte den gråe.
"På tre." svarte den sorte.
"En... To.... T...." telte de i kor.
"Fire!" hørtes en stemme fra luften etterfuglt av et dragehodet som sprutet flammer imellom de to andre varulvene og meg. Jeg så opp mot himmelen og så Cameron og noen andre drager fly der. Cameron så på meg og nikket med hodet. Jeg så bare spørrende opp på ham igjen. Da ristet han bare oppgitt på hodet før han sa til en av de andre dragene: "Take him and fly him to te castle." Det var vist en utenlandsk-drage han snakket med, men vent... Hæ? Løfte meg opp? 
"No way!" ropte jeg mot dragen som stupte ned mot meg og festet klørne sine rundt meg. Med noen få vingeslag var vi opp i glidemodus og vi gled igjennom himmelen. Hele meg skalv. Som sagt tidligere hadde jeg høydeskrekk og dette var verre enn da Janne bare hadde fløyet opp og ned med meg. Nå fløy jeg lenge igjennom lufte. Ynkelig som jeg følte meg klynket jeg og prøvde å feste klørne mine til foten på dragen, men det gikk ikke på grunn av skjellene. Til slutt etter flere forsøk på å feste klørne mine i han ga jeg opp og prøvde å ikke se ned. Noe som jeg ikke greide. Jeg så raskt ned mot bakken og da jeg oppdaget at jeg nesten ikke så trærne tydelig følte jeg meg kvalm og alt ble svart.